Noen hevder at bildestabilisator på en vidvinkel er unødvendig. Vel, det må være fordi de ikke har prøvd hvordan det virker i praksis. 

Poenget med en bildestabilisator er å kunne velge lengre lukkertider uten å bruke stativ. Den som fotograferer landskap vil vite at selv ørsmå bevegelser gir seg utslag i mindre skarpe bilder. 

Canon har hatt en lang rekke supervidvinkelzoomer, ikke alle har vært like vellykkede i den digitale æraen. To generasjoner 16-35 mm F2.8 har avløst hverandre, og vært populære, men optisk best tilpasset tidligere pressekameraer, med 1,3x smalere bildevinkel, EOS 1D-serien. I disse dager introduseres den nye lyssterke 16–35 mm F2.8L III USM– den skal vi se på senere. I mens er det den litt lyssvakere varianten med bildestabilisator som vi har testet her, EF 16–35 mm F4L IS USM. 

Denne zoomen bør avløse Canons velkjente EF 17-40 mm F4L USM, som har vært populær som et rimelig vidvinkelalternativ til de kostbare lyssterke, men fremdeles et «L-objektiv». Da fullformat, og særlig EOS 5D-serien, ble populært, fant stadig flere at de ønsket seg en bedre vidvinkelzoom som ikke sprengte familiebudsjettet. 

Objektivet har en avansert og solid konstruksjon, og er som L-objektiver flest godt værsikret. Zoomringen innerst og fokusringen ytterst styrer interne linsebevegelser, uten at objektivet blir lengre. Her er 9 avrundede blenderlameller, som gir en utmerket bokeh, og metall i kroppen under gummiringer og pakninger. 

Prisen er ca. 2/3 av gjeldende 16-35 mm F2.8, men under halvparten av hva veil. pris på den nye 16-35 mm F2.8L USM III vil bli. En knapp skyver bildestabilisatoren av og på, en annen bytter mellom autofokus og manuell fokus, mens andre innstillinger må gjøres fra kameraet. Objektivet leveres med solblender.

Skarpheten er meget god allerede ved største blender, også ved 16–20 mm. Nedblending gir litt ekstra i hjørnene, men ved f/8 er skarpheten jevn og høy over hele bildeflaten. Ved f/11 begynner diffraksjon å begrense skarpheten noe. 

Godt synlig tønneformet fortegning ved 16 mm, mindre ved 20 mm og praktisk talt nøytral ved 24 mm, deretter inntrer svak fortegning mot de lengre brennviddene, lett bølgeformet. Meget gode verdier for en slik vidvinkelzoom.

Lystapet i kantene er kraftig ved 16 mm og f/4, nedblending til f/8 hjelper en del, men det går ikke helt vekk. På de øvrige brennviddene er det samme mønster, men mindre kraftig. Fra f/5.6 er vignetteringen ganske akseptabel.

Alle disse verdiene er naturligvis enda bedre med et APS-C-kamera, vi har testet både med EOS 80D og EOS 5D Mark IV.

Fargebrytningsfeil er under god kontroll, og utmerker seg ikke på noen bestemt brennvidde. Følsomheten for internreflekser er knapt merkbar og lite å bekymre seg over.

Fokuseringen er svært presis og oppleves som rask. Manuell fokus er jevn og myk, kanskje litt lett, men godt egnet til videofilming. Nærgrensen er OK for et så vidvinklet objektiv. 

Ved korte brennvidder er nok bildestabiliseringen mer optimal inne i kameraet, men Canon har fordelen av å tilpasse stabiliseringsfunksjonen spesifikt til objektivet. Det virker meget bra, og vi unner alle følelsen å kunne vandre rundt selv i mørke kjellere og fotografere skarpe bilder uten stativ.