Det kompakte alternativ

[Dette er en kortversjon av artikkelen i Fotomag nr. 1 - 2017]

Fujifilm X100 ble lansert på photokina høsten 2010 – en lansering som tok publikum på senga med en genial hybrid optisk og elektronisk søker, og kameraet ble raskt årets snakkis. Kombinasjonen av retrodesign og fysiske kontroller for blender og lukker var etterlengtet, og objektivet på 23mm f/2.0 kombinert med bildebrikke i APS-C-format ga en bildevinkel som tilsvarer 35mm på fullformat – en klassisk og populær mellomting mellom vidvinkel og normal. 

Siden første generasjon X100 kom på markedet i 2011 har kameraserien blitt oppdatert med nye modeller: X100S, X100T, og nylig X100F. Kameraene er blitt raskere og har fått nyere bildebrikker, men grunnkonseptet har ikke blitt nevneverdig endret de siste 6 årene. Kanskje ikke så rart, for oppskriften er egentlig gammel og velprøvd. Olympus sin Mju-serie, Contax T2, Rollei 35S og ikke minst den moderne klassikeren Yashica T5 er alle eksempler på denne typen kameraer fra filmens tid. 

X100 var derimot digitalt, og det første av sitt slag som virkelig slo an. Tiden var endelig moden for en digital reinkarnasjon av premiumkompaktene, og Fujifilm dukket opp med rett produkt til rett tid. Bildekvalitet og optikk ble universalt lovpriset, men X100 fikk en del kritikk for å være tregt. Hastighet og respons ble heldigvis kraftig forbedret i en lang rekke firmwareoppdateringer som også tok knekken på irriterende småfeil, og firmware 2.0 ble lansert så sent som høsten 2013 – etter oppfølgeren X100S kom i salg.

Fujifilm X100 (Foto: Henrik Sandåker Tangen). 

X100 - Lærerike begrensninger

Fujifilm klarte å sjarmere meg også, og mitt eget eksemplar ble kjøpt en gang på vinteren for fem år siden. De siste årene hadde jeg arbeidet meg gjennom diverse Nikon-utstyr, og brukte primært en Nikon D3 sammen med et variert utvalg optikk - alt fra telezoom til ultravidvinkel. En rask speilrefleks med lyssterk teleoptikk og lynrask følgefokus er selvsagt utrolig artig å fotografere med, men det er samtidig mye å drasse på. Jeg hadde en tendens til å ta med meg rubbel og bit av optikk på tur, og i stedet for å konsentrere meg om objektivet som satt på kamerahuset gravde jeg ofte rundt i kamerasekken for å bytte mellom forskjellige objektiver. Distraherende og surrete, med andre ord.

Med et kamera som X100 forsvinner alle disse distraksjonene. Du kan ikke bytte optikk, du kan ikke ta actionbilder med følgefokus, og du har ikke den samme muligheten til å isolere forgrunn fra bakgrunn med papirtynn dybdeskarphet som du har med en 85mm f/1.4. Og hva skjer når du ikke lenger har en kamerasekk full av distraksjoner å drasse på? Du blir tvunget til å bruke blikket. Det finnes nemlig situasjoner der treg autofokus og lav skuddtakt ikke oppfattes som begrensninger, men snarere tvert imot er fordeler. Ikke minst er premiumkompaktene lette og små nok til å ta med seg på tur selv om man ikke nødvendigvis planlegger å gjøre det til en fototur. X100 ble med overalt, mens D3 stort sett holdt seg hjemme.

Fujifilm X100 (Foto: Henrik Sandåker Tangen).

X100 var også mitt første bekjentskap med elektroniske søkere – et konsept jeg umiddelbart falt pladask for. For det første viser den elektroniske søkeren til Fujifilm en forhåndsvisning av filmsimuleringen, noe som jeg bruker til å se bildene i svarthvitt før jeg tar dem. Men det viktigste er nok at den elektroniske søkeren viser hva kameraet ser. Eksponering og hvitbalanse blir den samme i søkeren og på minnekortet. Når jeg ser det samme som kameraet føler jeg at jeg har et bedre utgangspunkt for videre etterbehandling.

Om man i likhet med meg har en tendens til å være litt utålmodig og samtidig er gira på å prøve alt mulig av utstyr, kan man fort oppleve å gå seg vill blant alt utstyret og alle mulighetene. For meg representerer Fujifilm X100 først og fremst en type kameraer som tvinger fotografen til å konsentrere på motivet. De er enkle og begrensede - på godt og vondt. De er også veldig diskrete og nesten helt lydløse. Et lite kompaktkamera er også meget diskret i forhold til en diger speilrefleks, og tiltrekker seg lite oppmerksomhet på gata.

Sony RX1R II (Foto: Henrik Sandåker Tangen).

RX1R II - bildekvalitetsmonsteret

Selv etter 5 år med X100 synes jeg fortsatt den holder mål. Etterfølgerne X100S og X100T har jeg testet, men den ekstra hastigheten disse byr på var ikke særlig viktig for den typen fotografi jeg interesserer meg mest for, og bildekvaliteten var ikke forbedret nok til at det alene kunne forsvare mellomlegget. Hverken Leica X eller Sony RX1 hadde integrerte søkere, og var dessuten skrekkelig dyre. Men i det siste har jeg fått låne Sonys nyeste variant av denne kameratypen – RX1R II.

Her er det viktigste på plass for min del: Integrert søker? Ja, selv om den ser litt teit ut når den stikker ut på toppen. 35mm objektiv som sitter bom fast? Jepp, med blenderring til og med. Solid byggekvalitet og god «feel»? Absolutt. Hva med en fullformatbrikke på hele 42 megapiksler og fantastisk ISO-ytelse? Ja takk! Prisen er derimot ganske stiv, men etter å ha fotografert en del med RX1R II er det tydelig at spranget i bildekvalitet er gigantisk. Faktisk såpass bra at den stive prisen langt på vei kan forsvares. 

Sony RX1R II (Foto: Henrik Sandåker Tangen).

Med RX1R II sine 42 megapiksler kan jeg nemlig beskjære såpass mye at det i praksis blir som om jeg har fått med en kort tele «på kjøpet» sammen med 35mm-objektivet. På den andre siden er den gigantiske oppløsningen ikke alltid noe man har bruk for, og råfilene tar opp veldig mye plass samtidig som de tærer på ytelsen - både i selve kameraet og når bildene skal etterbehandles på datamaskinen. Er RX1R II tre ganger så bra som dagens X100T? Nei. Men nå har ikke X100T fullformatbrikke med en Carl Zeiss 35mm f/2.0 foran. For de kresne med god råd er Sony helt klart et knallgodt alternativ.

Fortsatt forbedringspotensial

Ingen kameratyper er perfekte, og det finnes nok å irritere seg over med premiumkompaktene også. Dårlig batteritid er kanskje det mest vanlige problemet, og en gjenganger hos denne typen kameraer. Et batteri holder typisk til rundt to hundre bilder, og det er bare å bite i det sure eplet og hamstre ekstra batterier (selv har jeg fire). Kameraene har også en tendens til å være glatte, og i likhet med mange andre fikset jeg det ved å kjøpe et tommelgrep som festes i blitzskoen. Ulempen er at man må finne frem unbraconøkkelen hvis man har lyst til å bruke blitz en dag. 

Fujifilm X100. (Foto: Henrik Sandåker Tangen).

Hverken X100- eller RX1-serien er værsikret, men de virker solide, og Fujien min har overlevd bruk under ganske harde værforhold uten at den har tatt noen skade. Men det er definitivt på tide med «offisiell» værsikring. Bildestabilisering glimrer også med sitt fravær i denne kategorien, noe som egentlig er ganske synd. Mitt «perfekte kamera» ville vært en X100 som hadde både værsikring og bildestabilisering, gjerne med et bittelitt videre objektiv og hakket bedre grep. Fujifilm X200, kanskje?

Vi får se. I mellomtiden gleder jeg meg til å teste nye Fujifilm X100F. 

Les flere artikler og tester i Fotomag nr. 1 - 2017