Møt Roger Brendhagen

Det var ikke naturfotograf Roger Brendhagen skulle bli. Han forlot en hesblesende karriere som yrkesmusiker, la bassen på hylla og begynte å studere historie. Han skulle ta hovedfag i norsk kobberverkhistorie og norsk polarhistorie. Det ble en del reiser, og han begynte å levere temasider til Aftenposten, og begynte som frilans journalist. 

[Dette er en forkortet versjon av portrettet i Fotomag nr. 4 - 2017, som du kan lese her.]

Men det begynte egentlig litt før. På 1990-tallet siden fikk han sjansen til å levere egne bilder til Vi Menn. Men begrenset tro på egne evner holdt ham tilbake i begynnelsen. 

– Jeg var lenge formann og betalende medlem i AF.

 – AF??

– Ja, «Anonyme Fotografer». Jeg hadde kamera, men ingen å spørre. Dette var omtrent den tiden da filmen begynte å vike for det digitale. Så jeg begynte å tipse Vi Menn om saker, men turte ikke skrive dem selv eller ta bilder.

For å gjøre en lang historie kort: Roger inviterte seg selv til en slags audition i Vi Menn. Han hadde laget en skisse til en sak han mente de burde trykke, og det endte med at Vi Menn ba ham lage den selv.

– Min mentor i Vi Menn var Inge Lundereng. Jeg fortalte ham at jeg hadde lyst til å lære mer, gå på skole for å bli en bedre fotograf.

– Du må ikke finne på å gå på skole, sa han. Du må ikke finne på å gå på skole.

– Men jeg kan jo ingenting.

– Men du har to øyne, sa Lundereng, og fortsatte:

– Du kan lære en apekatt teknikk, men det å se kan du ikke lære bort.

Roger har erfart at det stemte. De siste femten årene eller så har han holdt en mengde workshops og hatt en rekke assistenter, og noen av dem har gått på skole. Uten at han vil nevne skolen ved navn, så hører han ofte når assistentene eller workshopdeltakerne kommer til en utfordring: ‘Ja, men på skolen lærte vi...’

De har lært hvordan man ikke skal gjøre ting. Men skal du lære hvordan du tar bilder, må du begynne med å se. 

– Bruk hjertet. Ta bilder med hjertet, og ikke med hodet, formaner Roger sine kursdeltakere.

De har glemt øynene, mener han. Og de har glemt å leke. De har glemt å se, det estetiske, de lærer teknikk og lysmåling og skal være veldig «på». Om det heter komposisjon eller bestemte teknikker, det handler om det samme. Å leke, og prøve ideer.

– Jeg har fått mye bra bilder når jeg leker, sier Roger. – Mitt beste tips for komposisjon er å lese på nett et kvarter eller en halv helg, ta rennefart med høye knær og drite i reglene. Det er greit å sjekke rett horisont og slike grunnleggende ting. Men mange av de bildene jeg har solgt mest av, er «hjørnedyr», der komposisjonen er «helt feil». Som bryter alle regler du kan lese om på nett.

Han understreker hvor viktig det er å være forberedt. Klar for hva som kan dukke opp, og stille inn kameraet på forhånd. Jeg vet f.eks. at når du skal ta bilde av havørn som flyr og setter lukkeren på 1/1250 sekund, får du vinger med snert, men velger du 1/2000 sekund, fryser hele skiten.

Mørkets opplevelser

Roger liker å fotografere når lyset forsvinner. Ikke minst fordi det er da mange av naturens sky skapninger dukker opp. Og han fotograferer alltid manuelt. Alltid.

– Når jeg nå skal kjøre av gårde og setter meg i bilen, og ser på lyset, tar jeg fram en Nikon D5 og 600 mm, stiller kameraet på 1/1250 sekund, blender f/5,6 og 200 ISO. Så vet jeg at ved 20-tiden på denne tiden, dobler jeg ISO hvert omtrent hvert 20. minutt. For jeg vet aldri hva som kommer.

Nå tar han ikke alle bildene fra bilen, men han prøver å alltid være forberedt i enhver situasjon.

Juks og fanteri

Da han kastet seg inn i fotoverdenen, traff han mange av «de gamle gutta» som mente at alt måtte gjøre i kamera. Etterbehandling var juks, fikk han vite.

I dag er han kommet lenger. Han prøver stadig å gjøre mest mulig i kameraet, men det er ikke fordi etterbehandling er juks.

– Når du har flere hundre dager ute i felt, kan du ikke bruke tid på etterbehandling av bildene. Det er dager jeg kan ta 3-4000 bilder, og det er viktig at bildene blir mest mulig ferdige i kamera. Derfor har jeg tatt meg tid til å lære hvilke innstillinger som er riktige i ulike situasjoner.

Når han holder workshops, og det gjør han ofte, hender det at noen – ofte erfarne fotografer – sverger til å bruke automatikken. Men automatikken baserer seg på å gjette forutsetninger som kanskje er helt annerledes. Hva gjør du om du er på Sri Lanka og dokumenterer en sjelden dyreart eller en helt spesiell blomst? Og lyset er kanskje ikke vanlig dagslys? Farge- og tonegjengivelsen er avhengig av riktig eksponering og hvitbalanse. Det gjelder særlig artsbilder, som må dokumentere korrekt. Hvordan skal du vite hvilken blåfarge en blomst egentlig har om du ikke har den foran deg og du sitter og justerer fargene i etterkant? Hvordan påvirker eksponeringen fargegjengivelsen?

Derfor fotograferer han med manuelle innstillinger. Alltid manuelt. Da er det han, og ikke kameraet som har kontrollen.

Men han er heller ikke fanatisk. Han bruker gjerne Lightroom, til enkel justering av kontrast og lys når det trengs.

Historiefortelleren

Roger ser på seg selv primært som historieforteller. Enten han publiserer artikler med bilder til eller holder bildeforedrag, er det alltid historien som betyr noe. Hva bildene handler om, og historien om hvordan bildene ble tatt. Det var også historiefortelleren i ham som førte til at han ble Nikon-ambassadør for en del år siden. Etter et bildeforedrag på Hamar ble han invitert til å stille ut på den kombinerte villmarks- og fotomessen på Lillestrøm. Der ble han kontaktet av Nikon, som ville ha et møte. Resten er historie.  

[Les flere artikler og tester i Fotomag nr. 4 - 2017 her.]