Et stykke japansk teknologihistorie

Nikon er 100 år i dag

I dag er det 100 år siden selskapet som i dag er Nikon ble stiftet. Første verdenskrig var på hell, Japan var bare nylig begynt å bli et moderne samfunn etter flere århundrers isolasjon, noe Russland fikk merke da de måtte korteste strå under den japansk-russiske krigen 1904-1905. I denne moderniseringsprosessen ble landet raskt industrialisert og på denne dagen i 1917 slo tre små optiske firmaer seg sammen og dannet Nippon Kogaku («Japan optiske»).

Denne artikkelen er over 6 år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det var produksjon av linser og optikk som var og er Nikons hovedgeskjeft. Kameraprodusenten begynte mye senere. Linser og optikk til briller, vitenskap, industri og fotografi. De første 30 årene var det bare som optisk produsent Nikon opererte. De har laget storformatobjektiver, mellomformatoptikk, levert til mikroskopi, mørkerom, militært bruk, og i senere år optikk til produksjon av integrerte kretser og PC-teknologi.

`Nippon Kogaku`

I 1932 skilte Nippon Kogaku ut selskapet Nikkor som objektivprodusent (både pga varemerkekonflikter og navnehensyn har stavemåten med det latinske alfabetet variert, så både «Nikkor» og «Nikko» forekommer). Fremdeles var Japan et arkaisk keiserdømme med et strengt hierarkisk system, og i tiden mot 2. Verdenskrig var ikke internasjonale markeder utviklet slik de er i dag. Det tok derfor tid før Nikon fikk anledning og teknologi til å henvende seg til oversjøiske markeder. Under krigen var det militær industri som ble prioritert i Japan som i mange andre land, og Nikon var blant leverandørene som dro nytte av dette.

I etterkrigens Japan skapte freden nye handels- og utviklingsmuligheter også for Nikon, som nå produserte objektiver som passet til bl.a. Leicas rammesøkerkameraer, og de lagde faktisk optikk til noen av Canons første kameraer. Så smått begynte Nikon å lage egne kameraer. Den fine Nikon S var både en kopi av Leicas og Contax’ kameraer, men fikk snart uventet hjelp.

Da Koreakrigen brøt løs i 1950 begynte særlig amerikanske soldater å strømme til Korea, der de fikk anledning til å gjøre seg kjent med japanske produsenter. Nikon stilte både med optikk, kameraer og service, og noen amerikanske pressefotografer tok med seg kameraer hjem. Avis-, dokumentar- og byråfotografer, som var vant til de hendige Leica-kameraene fikk nå flere alternativer mens markedet i etterkrigstiden vokste. Nikon, som startet som et rent optikk-selskap, begynte å utnytte mulighetene i kameramarkedet.

Mange produsenter, også japanske, hadde begynt å utvikle speilreflekskameraer, og i 1959 kom Nikons første profesjonelle speilrefleks – Nikon F. Med det kom også F-bajonetten, den objektivfatningen som fremdeles, nesten 60 år etter, fysisk er den samme. Nikon F ble raskt en suksess, og med sitt modulære system, der også søkeren kunne skiftes ut, ble kameraet et forbilde for andre produsenter. Photomic-søkeren bød også på koblet lysmåler, som gjorde eksponering betydelig lettere.

I denne perioden, der Nikons speilreflekser ble tatt i bruk av mange fremstående fotografer, særlig pressefotografer, lå markedet åpent også for optikkprodusenten Nikon. Som kjent har et speilreflekskamera muligheter til å forhåndsvise motivet som et rammesøkerkamera ikke kan matche, og som åpner for både ekstreme vidvinkel, teleobjektiver, zoomer og spesialoptikk. Større speilreflekskameraer som Hasselblad og Rolleiflex hadde vist vei, men disse var jo betydelig dyrere og større. Objektiver som Nikons enorme 6 mm F/2.8 Fisheye-Nikkor og de lange speiltelene Reflex-Nikkor 1000 mm F/8 og 2000 mm F/11 ville vært nær umulig å lage til mellomformat, og helt umulig å selge.

Til pressebruk lagde Nikon også andre produkter enn speilreflekskameraer og -objektiver. Mest kjent er nok Nikons filmskannere for både 35 mm og mellomformat, og deres legendariske systemkamera for bruk under vann, Nikonos. Disse bidro henholdsvis til at dias og negativer kunne digitaliseres til publisering, og til at publikum fikk oppleve den fascinerende verden under vann på en ny måte. Nikons popularitet førte også til andre produkter som delvis var rettet mot amatørene, som kompaktkameraene T35 og T28, samt autofokuskameraet NIkon 35AW.

Også speilrefleksmarkedet fikk sine amatørprodukter, først Nikkormat, siden Nikkormat EL med eksponeringsautomatikk. Nikon F hadde fått følge av Nikon F2 i 1971. Konkurransen om innovasjon var hard på 1960- og 70-tallet, og fortsatte på 1980-tallet, og Nikon var slett ikke alltid først med det nye. Særlig det amerikanske markedet etterspurte billigere Nikon-kameraer, og i 1970 kom det lille Nikon EM, bygget i plast, og med enkle spesifikasjoner, brøt det Nikons tradisjon med høy mekanisk kvalitet samtidig som det bar det «profesjonelle» Nikon-navnet, ulikt sine mer påkostede amatørslektninger som ble kalt Nikkormat (Nikkomat i USA). Nikon EM ble ingen suksess, men som det optiske selskapet Nikon er, ble et par av objektivene til Nikon EM anerkjent for sine optiske kvaliteter. Siden Nikon EM hadde den samme F-fatningen som de andre Nikon-kameraene, levde disse objektivene lenger enn selve kameraet.

Helt siden den kobler lysmåleren i Nikon F Photomic hadde Nikon hatt mekanisk indeksering av lysmåleren ved hjelp av en «gaffel» som indikerte posisjonen til F/5.6 på blenderringen. På 1970-tallet kom AI-fatningen, som hadde samme bajonett, men der gaffelen først ble supplert, siden erstattet helt, av en flens som flyttet en tilsvarende flik på kameraet til riktig posisjon. Fremdeles var objektivene helt mekaniske.

Med Nikon F3 i 1980 introduserte Nikon mulighet for lysmåling gjennom objektivet (TTL) i sine proffkameraer, som allerede i 1972 var tilgjengelig med Nikkormat EL, og fulgt opp av den populære Nikon FE i 1977. Nikon F3 ble laget i flere varianter, med flere søkertyper, og hadde en konstruksjon som integrerte motorfremtrekket slik at 6 bilder i sekundet ble mulig. NASA fikk levert prototyper på Nikon F3 til sitt romfergeprogram, og med F3AF prøvde Nikon seg med sitt første autofokus speilrefleks, i en spesialversjon som krevde store og upraktiske spesialobjektiver.

I 1983 kom Nikons første speilrefleks med både blender- og lukkerautomatikk, Nikon FA. Det var også med dette kameraet Nikon introduserte sitt legendariske Martin lysmålersystem, som beregner eksponeringen basert på algoritmer og måling av flere segmenter i motivflaten. Men fokuseringen var fremdeles manuell. Først i 1986 kom Nikons første autofokuskamera med AF innebygd i huset, Nikon F501.

I 1988 introduserte Nikon fjerde generasjon profesjonelt speilreflekskamera, Nikon F4, Dette kameraet hadde innebygd autofokus, innebygd motor og tre lysmålesystemer (Matrix, sentrumsverdier og punktlysmåling). Samme år endret selskapet navn til fra Nippon Kogaku til Nikon Corporation.

Nikon F4 ble avløst av Nikon F5 i 1996, i en tid der utprøving av elektroniske og digitale kameraer allerede var i full gang. Med Nikon F5 var det slutt på utskiftbar søker, kameraet dannet skole for dagens profesjonelle kameraer, der kamerahus, søker og motor er en integrert pakke. Mange fant Nikon F5 stort og uheldig, og da Nikon F100 kom i 1995, med et lettere og mer hendig hus som beholdt de aller fleste egenskapene til F5 og til en mye lavere pris, ble dette det foretrukne kameraet for stadig flere profesjonelle fotografer og mange amatører.

I 2004 ble Nikon F5 avløst av Nikon F6, som fremdeles produseres i et lite antall på fabrikken i Sendai, som det siste filmbaserte profesjonelle kameraet fra Nikon. Men i 2004 var allerede oppmerksomheten fullstendig rettet mot Nikons digitalkameraer.

På slutten av 1990-tallet kom Nikon med Nikon E2 og E3, digitalkameraer i speilrefleksutførelse som med en spesiell optisk løsning lot objektiver for Nikon F småbildekameraer fylle hele formatet til en liten bildebrikke på 1,3 megapiksler. Flere varianter dukket opp, mest for å teste markedet. Større suksess fikk CoolPix-serien kompaktkameraer. I 1999 kom CoolPix 950, med vridbart hus, bygget i lettmetall og en 1,9 Mp bildebrikke som kunne ta opp i TIFF-format i tillegg til JPG. Dette første seriøse CoolPix-kameraet ble etterfulgt av CoolPix 995, med lignende formfaktor, oppladbart batteri og 3,3 Mp bildebrikke. Året var 2001, og Nikon hadde allerede startet den digitale revolusjonen blant pressefotografer med Nikon D1, som ble levert fra ny¨ret 2000. På få måneder hadde de fleste norske avisredaksjoner kjøpt en D1 digital speilrefleks, og var i ferd med å skifte ut film og mørkerom.

Nikon fikk konkurranse, særlig fra Canon, men både den raske D1H og flaggskipet D1x, som med en spesiell 5,4 Mp CCD-brikke interpolerte bilder til 5,9 Mp og med god kvalitet opp til 10 Mp i Nikons egen RAW-programvare. Disse modellene var fysisk svært like Nikon F5, og dominerte det profesjonelle digitale speilrefleksmarkedet til Canon lanserte sitt første fullfoirmatkamera i slutten av 2002.

Også Nikons neste serie, D2-serien, benytter APS-C-format, som alle Nikons amatør- og entusiastspeilreflekser. Og selv da Canon kom med EOS 5D i 2005/2006, fullformat for amatører og entusiaster, holdt Nikon seg til det mindre APS-C-formatet.

Først i 2007, ved markeringen av Nikons 90-årsjubileum, kom Nikons første fullformatkamera, Nikon D3. Etter mye intern turbulens i Nikon var selskapet fast bestemt på å ta tilbake hegemoniet blant pressefotografer, og Nikon D3 var en sensasjon med bildeegenskaper, dynamikk og ISO-følsomhet som parkerte Canons tilbud akkurat da. Minst like overraskende, var at Nikon samtidig lanserte D300, som med et mindre hus, APS-C-format og betydelig lavere pris, hadde svært mange av Nikon D3s egenskaper, blant annet samme autofokus- og lysmålesystem. Kort tid senere kom Nikon D700, et fullformatkamera med omtrent samme bildeegenskaper som Nikon D3, men i et format som ikke var mye større enn D300. D700 ble en tøff konkurrent til Canons EOS 5D-serie.

Den nyere historien kjenner vi godt. Nikons D7000-serie har vært flaggskipet blant APS-C-kameraene for amatører, med D3000- og D5000-serien som billigere alternativer. D300 ble etterfulgt av D300s, med litt bedre ytelse og mulighet for videoopptak, og denne modellen levde nesten helt til Nikon lanserte den heftige D500 samtidig med D5 i fjor. Igjen to profesjonelle kameraer som delte det meste av teknologi, men i to ulike formater.

Nikon var også relativt tidlig ute med speilløse kameraer, med den ultrakompakte Nikon 1-serien. Her feilvurderte Nikon åpenbart markedet, ved å tro at de speilløse kameraene primært var interessante for "dem som vokste seg ut av kompaktkameraene". Men det var mobilene som konkurrerte ut kompaktkameraene, og speilløse kameraer ble heller et lettere alternativ til speilreflekser. Panasonic, Olympus, Sony, Fujifilm, og endelig Canon, har satset på ulike hester i dette markedet, mens Nikon har floppet. Rett før markering av 100-årsdagen bekreftet imidlertid Nikon at de utvikler et nytt speilløse kamera, og mye tyder på at det tar sikte på å konkurrere med andre produsenter, og ikke være en videreutvikling av Nikon 1-systemet.

Den som følger med, får se. Nikon har store utfordringer, men også en svært sterk posisjon i speilrefleksmarkedet og som leverandør av kvalitetsoptikk. Samme dag som selskapet fyller 100 år avslører de også at de er i ferd med å utvikle etterfølgeren til D810, som skal hete D850. Noen stor nyhet er det likevel ikke - det eneste vi vet om D850 foreløpig, er navnet.