Ser konkurrentene forsvinne i bakspeilet

[Dette er en kortversjon av testen i Fotomag nr. 3 - 2016]

Fullformatkameraer har minst et par fordeler. De fanger mer lys enn kameraer med mindre bildebrikke, og vil derfor lettere gi gode bilder under dårlige lysforhold. Den store bildebrikken tillater dessuten å benytte liten dybdeskarphet med selektiv fokus også når du fotograferer med annet enn teleobjektiver.

Men mindre kameraer, som Micro Four Thirds-standarden der Olympus og Panasonic er pionerer, har også sine fordeler. Kameraene, og særlig objektivene, blir mindre. Objektiver med mindre glass er enklere å konstruere med høy optisk kvalitet. Mindre materialbruk gir rimeligere produkter ved ellers like forhold. Og dybdeskarpheten er større fordi brennviddene er kortere med samme bildevinkel. Det kan også være en fordel.

Olympus har rendyrket to linjer av sine speilløse systemkameraer. Olympus Pen, som henter navnet sitt fra de tradisjonsrike Pen kompaktkameraer og markedsføres som livsstilskameraer, og OM-D-serien, som hinter til de legendariske OM speilreflekskameraene, og minner om disse i design. 

Høsten for to år siden kom det som hittil har vært toppmodellen, OM-D E-M1, med høy ytelse, solid konstruksjon og en oppsiktsvekkende bildestabilisator. Siste skudd på stammen, OM-D E-M1 Mark II, er ikke så forskjellig i utseende, men teknisk er kameraet et imponerende stykke banebrytende ingeniørkunst. 

Det handler først og fremst om ytelse, men også mye mer. For nå er Olympus for alvor på hugget og vil inn på proffenes marked. Budskapet er enkelt: et profesjonelt system som er lett å ta med seg, med bedre ytelse enn konkurrentene, som tåler mer, også støv og fuktighet, og som leverer under alle forhold – både stillbilder og film.

I hånden

Olympus OM-D E-M1 Mark II er omtrent på størrelse med Fujifilm X-T2, og veier litt under 600 g med batteri. Batteriet er nytt og betydelig kraftigere, og skal nå klare 440 bilder på en ladning. Det er i tråd med mange mindre speilreflekskameraer. Den nye laderen er dessuten dobbelt så rask. 

Grepet er blitt merkbart større for å gi plass til batteriet, og generelt ligger kameraet bedre i hånden.

Søkeren er like stor og oppløsningen den samme, men oppdateringen har blitt raskere, for å holde tritt med ytelsen i kameraet ellers. Skjermen er nå vridbar og fullt fleksibel, en klar fordel ved videoopptak, men felt ut kommer den i veien for kontaktene for mikrofon, øretelefoner og HDMI.

På høyre side har ‘Mark II’ fått to kortplasser, men bare det ene sporet klarer de raskeste UHS-II-kortene.

Under det slide skallet har kameraet nå fått en ny 20 Mp CMOS-brikke med spesiell rask utlesning av data. EM-1 Mark II leverer opp til 18 – atten – bilder i sekundet med kontinuerlig fokus, og hele seksti bilder i sekundet med fokus og lysmåling låst. Da snakker vi om full oppløsning på 20 Mp og både RAW og JPEG. Det er en ytelse Olympus er helt alene om.

Autofokusen er også forbedret. Det hybride fokussystemet dekker nå nesten hele bildeflaten med 121 kryssfølsomme faseregistrerende punkter. Autofokusen klarte seg imponerende bra, selv om den sliter når både kamera og motiv beveger seg ujevnt, og det dukker opp andre gjenstander foran motivet.

Egenskaper og funksjoner

Olympus’ værtetting er legendarisk, og den kraftig vibrerende bildebrikken benyttes både til støvfjerning, bildestabilisering og høyoppløste multishot-bilder. Nå er bildestabiliseringen enda mer effektiv, Olympus hevder den kompenserer opp til 5,5 trinn for kamerarystelser. Men i tillegg får du ytterligere ett trinn når du bruker et Olympus-objektiv med optisk bildestabilisator. Foreløpig er det to av dem – den nye 12-100 mm f/4 IS PRO og 300mm f/4 IS PRO.

Seks og et halvt trinn bildestabilisering, går det i praksis? 

Å måle bildestabilisering er ikke rakettvitenskap. Det er f.eks. vanskelig å gjøre objektive sammenligninger som kan repeteres. Men vi klarte med 12–100 mm å ta brukbart skarpe bilder håndholdt på 4 sekunder – ved 100 mm (bildevinkel tilsvarende 200 mm på fullformat). Og absolutt skarpe bilder på 2 sekunder og 12 mm vidvinkel. 

Dessuten: bildestabiliseringen virker like bra med videoopptak som stillbilder. Vi har laget en eksempelvideo (side 24) under ganske håpløse forhold, da vi satt på en vogn med dårlig fjæring som kjørte på en ujevn grusvei mens vi håndholdt filmet ryttere som travet og galopperte langs veien. Den som har prøvd noe lignende uten spesielle stabiliseringsrigger, vil se hva OM-D E-M1 Mark II kan by på.

Bilde- og videokvalitet

Olympus er kjent for sin gode signalbehandling og det overrasker ikke at JPEG-filene er både skarpe og veldig bruksklare. Dynamikken i EM-1 Mark II holder følge med de aller fleste systemkameraer så nær som noen få fullformatkameraer, men forskjellen er ikke veldig stor. 

EM-1 Mark II har ikke lavpassfilter, og vi ble overrasket over å se hvor lite moire som dukket opp i fine detaljer. Vi ser noe, men signalbehandlingen gjør en god jobb i å begrense det. Kameraet reduserer også bildestøy tydelig uten at det går mye ut over detaljene.

RAW-filene er viktigst når kontrastene blir for store, eller farge- og lysmålingen bommer. Med RAW-filer er det også mulig å redusere støy selektivt, så du kan hente litt mer ved høy ISO enn med JPEG-filer. Heller ikke her er forskjellen likevel mye å legge vekt på. Fargegjengivelsen og toneforløp er som alltid hos Olympus utmerket.

Helt på nivå med speilløse fullformatkameraer og Fujifilms APS-C-kameraer er likevel ikke E-M1 Mark II når det kommer til dynamikk og bildestøy. Men det har mest akademisk interesse. For Olympus OM-D E-M1 Mark II leverer en bildekvalitet langt over det de fleste trenger, selv til kritiske jobber. Den gode lysmålingen må ta mye av ansvaret her, for vi hadde sjelden behov for å korrigere eksponering under etterbehandling. 

Ved høy ISO klarer de beste APS-C- og fullformatkameraene ett trinn mindre lys med samme grad av støy, men da er vi allerede på ISO 6400 eller høyere. Dessuten vil du ofte trenge å blende mer ned med objektiver til større formater. Mange av Olympus’ objektiver yter sitt beste eller nær sitt beste på de største blenderne. I praksis gir det mer lys å jobbe med, i tillegg til at den fantastiske bildestabilisatoren også lar deg eksponere på lengre tider når kameraet ikke står på stativ.

Vi lot oss også imponere over videokvaliteten ved 4K opptak. Olympus beskjærer ikke i bredden ved videofilming, så bildefor­matet er ikke lenger noe merkbart handikap. Opptaksformatet sammenlignet med f.eks. EOS 5D Mark IV er nesten det samme ved 4K video, på 3-4 millimeter nær. Og da betyr bildestabilisering mer for skarpheten. Kameraet kan også levere 4:2:2 ukomprimert video over HDMI.

Likevel – Full HD video er ikke like imponerende. Olympus ser til som flere andre ikke ut til å klare interpolering ned til 1920x1080 piksler uten et visst kvalitetstap. Vi får bedre Full HD-resultater ved å skyte 4K og skalere ned under etterbehandling.

Selv om du vil bli imponert over 4K-filmer, er likevel ikke OM-D E-M1 Mark II et naturlig valg for den som primært jobber med video. Det er litt for mange småting vi savner, som at skjermen er vanskelig å vri med mikrofon eller fraværet av standardiserte gammaprofiler og ingen støtte for langsom eller hurtig film.

Konklusjon

Olympus OM-D E-M1 Mark II er ett av årets mest spennende kameraer, og konkurransen er tøff. Det henvender seg til entusiaster og proffer, og Olympus tilbyr både gratis og betalt service i flere nivåer. Det er kanskje det mest solide kameraet som selges, og har en objektivpark som både gir meget høy kvalitet og er lettere og billigere enn tilsvarende hos konkurrentene. E-M1 Mark II innebærer et nytt nivå for Olympus, og en tøff utfordrer for konkurrentene.

Les flere tester og artikler i Fotomag nr. 3 - 2016