Superb ny klassiker

[Dette er en kortversjon av testen i Fotomag nr. 3 - 2017]

I motsetning til Samyang tilbyr Sigma et objektiv som er både moderne og funksjonsrikt. Det er omtrent like stort og tungt som Samyang 135 mm, men litt tykkere og med litt større filterfatning – 82 mm mot Samyangs 77 mm. Som vi er vant til med Sigmas ART-serie er også dette objektivet svært solid, med utmerket finish.

Lysstyrken er gode f/1.8. Til tross for den gedigne konstruksjonen og enda bedre lysåpning enn Samyangs 135 mm, klarer Sigma å pakke inn autofokus i et objektiv med samme vekt. Og autofokusen er faktsik imponerende rask, samtidig som den er ganske stillegående. En knapp slår av og på AF, og en annen begrenser fokusområdet.

Er du vant med å bruke 85-105 mm som portrettobjektiv, gi Sigma 135 mm en sjanse. Objektivet leveres med Canon- eller Nikon-fatning i tillegg til Sigmas egen bajonett. Det stiller noen krav til presis fokusering ved åpen blender og kort motivavstand (nærgrensen er snaut 90 cm). Det er ca. 1:4 gjengivelse – ingen makro, men brukbart til nærbilder. 

Manuell fokusering er også lett, med fin og jevn motstand, og objektivet har avstandsskala.

Konstruksjon. Objektivet er bygget i Sigmas egne solide komposittmaetriale og metall. Med 13 linseelementer i 10 grupper og ni avrundede blenderlameller er konstruksjonen påkostet. Fokus er elektronisk styrt, og autofokusen roterer ikke fokusringen. Knappen for fokusbegrensning kan stilles mellom 0,875 m til 1,5 m og FULL, som gir fokusering uten begrensning. Objektivet har avstandsskala, leveres med solblender, og er godt værsikret.

Skarphet. Dette objektivet er superskarpt. Fra største blender til minste (f/16) er det nesten ingen forskjell og skarpheten er jevn over hele bildeflaten. Bare en aning skarphetstap i kantene på f/1,8 og litt diffraksjonsbegrensning ved f/16, men knapt synlig.

Fortegning. Objektivet er praktisk talt helt rettegnende. Sjeldent god korrigering.

Bokeh. Du får ikke mye vakrere uskarpe bakgrunner eller forgrunner enn her. Selv ut i kantene er runde objekter runde. Imponerende bra.

Lystap. Målbare og såvidt synlige skygger i hjørnene på fullformat og f/1.8. Nedblendet og med APS-format er lysfordelingen visuelt helt jevn.

Fargebrytningsfeil er bemerkelsesverdig godt korrigert for et så lyssterkt objektiv. Bare lett magenta kontur ved største blender og store forstørrelser, men dette korrigeres enkelt i dag, som regel automatisk. I praksis kan man se bort fra det.

Fokusering. Autofokusen er presis og stillegående, og kontant. Det skal flyttes en del glass. Den manuelle fokusringen er bred og elektrisk styrt og dermed svært jevn. Manuell fokusering kan når som helst overstyre autofokus. Nærgrensen er meget bra med 87 cm.

Prisen ligger et sted mellom Canons 135 mm f/2.0 og Sony/Carl Zeiss’ utgaver i samme brennvidde- og blenderområde, men altså ca. det dobbelte av Samyangs manuelle 135 mm F/2. Av disse har vi bare testet Samyang, men kvaliteten på Sigma 135 mm f/1.8 er så imponerende at vi mener den er vel verd pengene hvis dette er et objektiv du har bruk for.

Les flere tester og artikler i Fotomag nr. 3 - 2017