Helt normal klassiker

[Dette er en kortversjon av testen i Fotomag nr. 4 - 2017, som du kan lese her.]

Noen kaller 35 mm en «vidvinkelnormal», fordi perspektivet er omtrent like nær den matematiske normalbrennvidden for småbildeformatet, ca. 43 mm, som 50 millimeter. Med 35 mm kan du fortsatt beskjære litt etter opptak og beholde normal-preget. 

Fotohistorien har da også en lang rekke eksempler på klassiske 35-millimeterobjektiver, og fotografer som har foretrukket akkurat denne brennvidden.

Sigma 35 mm f/1.4 Art konkurrerer direkte med objektiver fra en rekke andre produsenter, men leveres bare til Canon og Nikon (foruten Sigmas egen fatning), så det er primært disse som de fleste vil vurdere mot Sigmas 35 mm. En viss høyde kan vi ta for Tamron SP 35mm f/1.8 Di VC USD, selv om den mangler 2/3 blendertrinn på samme lysstyrke. Derimot skilter Tamron med optisk bildestabilisator, som noen Canon- og Nikon-brukere vil verdsette.

I kurven legger Sigma den vanlige solide byggekvaliteten, stillegående og hurtig autofokus og autofokus med manuell overstyring. Som de øvrige i serien leveres objektivet med solblender, deksler og et solid polstret etui, og fremstår i høy grad som et kvalitetsprodukt.

Konstruksjon. Objektivet er konstruert med 13 linseelementer i 11 grupper og ni avrundede blenderlameller. To av linseelementene er asfæriske, og fem elementer laget av spesielt lavtspredende glass korrigerer for optiske feil. Fokusringen glir lett og helt jevnt, og motstanden er perfekt. Det er ingen blenderring, men objektivet har en avstandsskala i et vindu, med markering av dybdeskarphet bare ved  f/16. Objektivet veier bastante 665 gram, normalt for et så lyssterkt kvalitetsobjektiv. Bildevinkelen på APS-C-format tilsvarer hhv. 52,5 mm (Nikon) og 56 mm (Canon).

Skarphet. Skarpheten i sentrum er god på alle blendere ved fullformat, men objektivet blir først superskarpt fra f/2.8, og bare ytterst i hjørnene bør du blende ned til f/2.8 for å få helt jevn skarphet over hele bildeflaten. Det samme gjelder APS-C-format, men der faller skarpheten ikke så mye i hjørnene ved f/1.4. Fra f/2.8 til f/11 er objektivet fremdeles meget skarpt skarpt over hele bildeflaten, og diffraksjon begrenser bare litt ved f/16.

Fortegning. I praksis så godt som helt rettegnende på fullformat, lett tønnefortegning er knapt synlig på vanlige motiver. På APS-C-format er fortegningen enda lavere. Også her er fortegning lett å korrigere.

Bokeh. Objektivet har ganske kort nærgrense og viser flotte uskarphetsområder, mens uskarpe høylys er fine uten å imponere.

Lystap. Lystapet er mindre her enn på 20 mm og 24 mm, men fremdeles meget synlig på f/1.4. Selv ved nedblending er lysfordelingen ikke helt jevn, men fra f/2.8–4 buyr det ikke på noe problem. På APS-C-format er vignettering knapt synlig ved f/1.4, deretter ubetydelig.

Fargebrytningsfeil er svært godt korrigert, og ikke minst ganske jevnt over hele blenderområdet. Det lille som kan ses i sterke kontraster, er lavere enn det vi har sett i mange tilsvarende lyssterke objektiver.

Fokusering. Stillegående autofokus og ganske hurtig, men ikke blant de raskeste vi har prøvd. Autofokus kan overstyres fysisk, eller med egen bryter.

Prisen. Kvalitet koster, men Sigma 35 mm f/1.4 Art er et rimelig objektiv for hva du får. Et solid bruksobjektiv med høy optisk og mekanisk kvalitet som koster langt mindre enn merkeobjektivene.

[Les flere artikler og tester i Fotomag nr. 4 - 2017.]