For litt over ett år siden testet våre svenske kolleger i Fotosidan.se Tamrons nye, lille og superbillige 18-200 mm. I tillegg til denne har Tamron en 18-270 og en 16-300. Og nå altså en 18-400 som gir bildevinkler tilsvarende 28-600 mm på Nikon-kameraer, og 30-620 på Canon-kameraer. Med tillatelse fra Fotosidan.se bringer Fotomag her første test av Tamrons nye superzoom.

Den optiske konstruksjonen er kompleks, men ikke mer enn mange andre zoomer med mye mindre omfang. 16 linseelementer i 11 grupper får ingen til å heve øyebrynene lenger. To elementer er asfæriske, ett er hybrid-asfærisk og tre har glass med lav spredning. Det er nesten slik at den mekaniske konstruksjonen imponerer mer enn den optiske, når du zoomer forlenges objektivet i tre trinn, og konstruksjonen oppleves som overraskende stabil.

Tamron-18-400mm-exempel-01+02.jpg

Enormt zoomområde. Forskjellen i bildeutsnitt mellom 18 mm og 400 mm er ganske dramatisk. Du kan raskt bytte fra et oversiktsbilde til å konsentrere dig om en liten detalj. Som reisezoom til et systemkamera er det vanskelig å slå Tamron 18-400. Og selv om det har en del optiske kompromisser, er bildekvaliteten generelt svært bra. (Nikon D500: 18 mm, f/3,5, 1/1000, ISO 400 | 400 mm, f/8, 1/1000, ISO 400 | Foto: Martin Agfors).

Objektivet er værtettet med syv ringformede pakninger, det har naturligvis bildestabilisering og det har en imponerende nærgrense på en halvmeter. Alt dette veier bare litt mer enn 700 gram, som sett i lys av den lengste brennvidden nok er det mest imponerende tallet.

Tamron-18-400mm-exempel-03.jpg

Oppdage detaljer. Det er morsomt å gå rundt med Tamron 18-400, du kan plukke ut små detaljer fra det som skjer rundt deg. Fokuseringen henger godt med, noe som tidligere har vært en svakhet  med mange superzoomer, og skarpheten ved 400 mm og største blender er imponerende. (Nikon D500 | 400 mm, f/6,3, 1/1600, ISO 400 | Foto: martin Agfors).

Skarpheten er overraskende bra. I vidvinkelområdet er skarpheten svært bra over en stor del av bildet, men avtar ganske kraftig langs kantene og spesielt i hjørnene. Zoomer du inn, blir området med høy skarphet gradvis mindre, og ved 400 mm er det bare i midten skarpheten er på topp. Til gjengjeld taper kanter og hjørner mindre skarphet jo mer du zoomer, og i teleposisjon er skarpheten helt OK ut i kantene.

Tamron-18-400mm-exempel-04.jpg

Nesten makro. Kombinasjonen av nærgrense på en halvmeter og 400 mm gjør det mulig å ta ganske anstendige nærbilder. Ved nærgrensen er ikke skarpheten like imponerende som på lengre avstander, men det bidrar ytterligere til objektivets allsidighet at du kan ta OK nærbilder av blomster eller insekter. (Nikon D500 | 400 mm, f/8, 1/1600, ISO 400 | Foto: Martin Agfors).

Optisk fortegning er superzoomenes akilleshæl, og Tamron 18-400 er intet unntak. Det har tydelig tønneformet fortegning ved 18 mm som allerede fra 24 mm går over til puteformet, som når sitt maksimum rundt 50-60 mm og deretter avtar. Ved 150 mm og lengre er fortegningen nesten borte. Skal vi være pirkete er fortegningen dessuten for det meste det vi kaller barteformet, altså en kombinasjon av tønne- og puteformet.  

Tamron-18-400-distorsion-skiss.jpg

Fortegning. Dette er alltid et problem med superzoomer. Her ser du tydelig tønneformet fortegning ved 18 mm, barteformet ved 21 mm, puteformet ved 24 mm og tydelig puteformet ved 50 mm. Fortegningen fortsetter å være tydelig puteformet opp til nær 75 mm, deretter begynner den å avta, og ved 150 mm eller lengre er den ubetydelig.

Tamron 18-400 vignetterer overraskende lite, bare vel ett trinn i vidvinkelområdet, og knapt ett trinn ved 400 mm. Nærgrensen er bra, 49 cm gjennom hele zoomområdet, noe som gir bra forstørrelsesgrad ved 400 mm. Motlysegenskapene er OK, du får en del interne reflekser i vidvinkelområdet som ikke forstyrrer plagsomt, og gjennom hele zoomområdet synker kontrasten.

Tamron-18-400-storlek-jmf-01.jpg

Sammenligning? Vi kunne ikke la være å sammenligne Tamron 18-400 med en Sony RX10 III. Ved tilsvarende brennvidder er de ikke så ulike: Sonyen har tilsvarende 24-600 mm, mens Tamron-objektivet på et APS-C-kamera tilsvarer 28-600 mm. Nå har et APS-C-kamera en bildebrikke med drøyt tre ganger så stor flate som en RX10 III, så hvis objektivene hadde vært like lyssterke, ville Tamron-objektivet fanget inn 1 3/4 trinn mer lys. Nå er Sony-objektivet mer lyssterkt, noe som delvis kompenserer. Regner du litt på det, så er Sony RX10 III med tilsvarende blendere omtrent ett trinn langsommere i vidvinkelområdet og  1/3 trinn langsommere ved tilsvarende 600 mm. Forskjellen er altså ikke så dramatisk, noe som også kan ses på bildene – kombinasjonene blir ikke så ulike i størrelse. Sony-pakken er ca. 350 gram lettere. Vår oppsummering: Tamron 18-400 på et APS-C-kamera kan væra et godt alternativ til en superzoomkompakt for eksempel på reise.

Konklusjon

Tamron 18-400 mm f/3,5-6,3 Di II VC fortjener virkelig merkelappen superzoom. Du får hele omfanget fra vidvinkel til supertele i ett eneste lite objektiv på 700 gram. Objektivet har tydelig fortegning en smule fargebrytningsfeil og litt internreflekser i motlys. Men skarpheten er riktig bra, det fokuserer raskt og stabiliseringen er effektiv. Et meget godt kjøp for eksempel til reisefotografering.

 

Tamron 18-400 mm f/3,5-6,3 Di II VC HLD

Objektivfatning: Canon EF, Nikon F
Brennvidde: 18-400 millimeter 
Blender: maks. f/3,5-6,3, min. f/22-40
Blenderlameller: 7
Linselementer: 16 i 11 grupper
Filterdiameter: 72 millimeter
Nærgrense: 0,49 meter
Bildestabilisering: Ja
Mål: 79 x 124 / 122 millimeter (Canon/Nikon)
Vekt: 710 / 705 gram (Canon/Nikon)
Motlysblender: HB028, medfølger
Pris: Ca. 7.500,–