Tamrons skremmeskudd

En 70-200 mm zoom for fullformat skal være en sikkerhet for gode telebilder. Optisk ytelse skal være kompromissløs, og objektivet skal yte fra største blender. Det skal være bygd for å tåle bruk, også når været frister til å komme seg i hus. 

[Dette er en kortversjon av testen i Fotomag nr. 4 - 2017. Les hele testen her.]

Det skal fokusere lynraskt, for du får ikke to sjanser når det motivet dukker opp. Og når motivet beveger seg, skal fokusmotoren henge med kameraets autofokussystem. 

I «Formel 1-klassen» er det f/2.8-utgavene som gjelder. Det ekstra lystrinnet gjør ofte forskjellen mellom godt nok og best. Og det skal selvsagt være bildestabilisator i objektivet. Selv Sony, som har bildestabilisator i de fleste av sine kameraer, leverer bildestabilisator i 70-200 mm-objektivene. Grunnen er enkel: på lange brennvidder er optisk bildestabilisator i objektivet mer effektivt enn mekanisk stabilisator på bildebrikken.  

Derfor er det ikke rart at beskrivelsen ovenfor stemmer godt med Tamrons markedsføring av SP 70-200mm F/2.8 G2. Etter en periode med objektivet kan vi informere om at reklamen for en gangs skyld er nøktern. Objektivet er vesentlig billigere enn kameraprodusentenes, men minst like bra, kanskje med forbehold mot Sony.

Konstruksjon. Objektivet er et solid stykke glass og mekanikk, og består av 23 linseelementer i 17 grupper. Av disse er ett element av typen med ekstra lav brytningsindeks (XLD) og fem elementer av LD-typen. Brennviddeområdet på APS-C-format tilsvarer 105– 300 mm i fullformat. 9 avrundede blenderlameller, men ingen blenderring. Objektivet har fire brytere – en fokusbegrenser, AF/MF-bryter, bildestabilisator (VC) av/på samt velg mellom tre VC-modi.  To nye telekonvertere – TC-X14 og TX-X20 – er konstruert spesielt for dette objektivet. Vi har ikke testet disse ennå. Objektivet leveres i en solid bag med solblender og deksler, mens stativfeste dessverre er tilleggsutstyr.

Skarphet. Skarpheten er fremragende i hele zoomområdet. På 70 mm er senterskarpheten topp allerede på f/2.8, og taper seg lite i kantene. Fra f/5.6 skarpt over det hele. Også meget høy skarphet på lengre brennvidder. Fra f/11 reduseres skarpheten jevnt pga. diffraksjonseffekt.

Fortegning. Svakt tønneformet ved 70 mm, ubetydelig puteformet ved 100mm, litt økende til 200 mm, men avvikene er meget små.

Bokeh. Objektivet har flotte, runde uskarpe lyspunkter utenfor fokus.

Lystap. Godt synlig lystap i kantene på f/2.8, mindre ved nedblending og praktisk talt borte ved f/5.6.

Fargebrytningsfeil er litt synlig i kantene ved 70 mm, ellers kan du i praksis se bort fra det.

Fokusering. Svært rask og stillegående autofokus, her er det ikke noe billig-preg. Nærgrensen er kun 95 cm, ikke akkurat makro, men gode muligheter for nærbilder og tette portretter med myk bakgrunn. manuell fokus er silkemyk med en bred fokusring.

Bildestabilisator (VC). Denne bildestabilisatoren monner, og er klart forbedret fra tidligere. Tamron hevder at VC kompenserer inntil 5 trinn etter CIPA-metoden, og vi kunne ofte legge stativet igjen. Det er lett å få skarpe håndholdte bilder på forbausende lange lukkertider.

Prisen er svært gunstig. Nikons og Sonys objektiver koster rundt det dobbelte, Canons, som kanskje får en snarlig oppdatering, er ikke så mye dyrere, og Tamron tar seg ekstra betalt for stativfeste. Sigma har også en konkurrent, som til ca. 10.000 gir mye for pengene, men som er i en litt annen klasse.

[Les flere tester og artikler i Fotomag nr. 4 - 2017 her.]