Et kamera å stole blindt på?

[Dette er en kortversjon av testen i Fotomag nr. 6- 2018, som du kan lese her.]

Mens den som er vant til å fotografere med film, husker godt at kameraene ikke hadde en skjerm på baksiden. Visste du hva du gjorde, målte du lyset, komponerte bildet, stilte skarpt og trakk fram filmen for å være klar til neste eksponering. Man blir bortskjemt, kanskje sløv, av å lene seg på automatikk, og muligheten til å sjekke resultatet på skjerm.

Leica M10-D er et moderne Leica M-kamera, nesten identisk med en vanlig Leica M10. Der skjermen skulle vært, har leica plassert et ratt med strømbryter, Wi-Fi-kobling og en klar og tydelig eksponeringskompensasjon ± 3EV i 1/3 trinn. Kameraet har også en fremtrekksarm – tilsynelatende. Den kan beveges, men har ingen annen funksjon enn å gi litt støtte til tommelfingeren. Vi klarte aldri se den som annet enn en gimmick.

Men ellers er de tingene på plass, som Leica M-brukere forventer: Den klare rammesøkeren med visuell avstandsmåler og markering av bildeutsnitt avhengig av hvilket objektiv du bruker, det solide huset i solid metall, kroppen av magnesium med lærovertrekk, med topp og bunn i messing. M-bajonetten er den samme, det nye ISO-hjulet på toppen til venstre, lukkertidshjulet – også det med manuelle og automatisk innstilling, et kontrollhjul ved tommelen, den lette og sikre utløseren og en tilbehørssko. 

Tilbehørsskoen trenger du om du skal bruke en blitz, men også hvis du vil ha en elektronisk søker. For Leicas Visoflex-søker er tilpasset kameraet. Da oppfører det seg som et ‘vanlig digitalkamera’, men fremdeles uten skjerm.

Det vil si – Leica M10-D er ikke mer gammeldags enn at du kan koble det til mobilen, eller et nettbrett, med appen Leica FOTOS, og kontrollere alle innstillinger, se bildet før du trykker på knappen (du kan også ta bildet), sjekke resultatet hvis du vil være helt sikker, og selvsagt overføre bilder og dermed kunne legge ut bilder direkte på sosiale medier osv.
For det er bilder – stillbilder – vi snakker om. Leica M10-D er ikke for videofotografer.

I bruk

Fra fabrikken er kameraet stilt inn på å ta bare RAW-bilder (DNG), sentrumsveid lysmåling, automatisk hvitbalanse, og maksimum ISO 12 500. Via et omstendelig og lite intuitivt system med symboler i søkeren kan du også ta JPEG-bilder, og ISO-rattet juster ISO innenfor gitte rammer. Alt annet må du til appen for å stille inn. Det kan føles frusterende, men også befriende. Det er deg, fotografen, et finslepet kamera, søkeren og motivet. For noen er dette en kvalitet i seg selv.

For kvalitet er et ord som passer på Leica M10-D. Ingen overraskelser her. Kameraet er skikkelig godt skrudd sammen, det tåler en hel masse ruskevær, og sikkert litt juling, og så lenge du får justert avstandsmåleren med gitte mellomrom, har du et pålitelig kamera for livet. Det er akkurat som en analog Leica, bare med digital bildebrikke og ekstra muligheter for kommunikasjon.

Bildekvalitet

Du får ingen overraskelser med Leica M10-D når du omsider overfører bildene til datamaskinen og gransker dem på skjerm eller skriver dem ut. Kvaliteten er den samme gode, takket være både optikken, Leicas bildebrikke, lysmålingen (som er pålitelig når du lærer hvordan den reagerer) og signalbehandlingen.

Vi ble fristet til å ta en del sorthvitt-bilder, som ofte med Leica M, og ser at sorthvitt JPEG rett fra kameraet gir en god simulering av sorthvittfilm med normal kontrast, kanskje litt over på det mer kontrastrike. Skyter du DNG+JPEG kan du selvsagt nyte godt av både kameraets sorthvitt, farger og selv konvertere farger til sorthvitt etter egne preferanser.

Konklusjon

Leica M10-D er et kamera for spesielt interesserte. Det handler mer om opplevelsen når du fotograferer, enn teknikk og digital bildebehandling. Uten FOTOS-appen er det ingen innstillinger som kan forstyrre den stille kontakten mellom fotografen og motivet. Det er nesten så du glemmer prisen.

[Les flere tester og artikler i Fotomag nr. 6 - 2018.]