Ikke noe galt med fototeknikk, kameraer, objektiver og teknisk fotografi. Men uansett motiv og tema, det er bildene som setter i gang følelsene våre som brenner seg fast. Noen av bildene som har forandret historien, er teknisk enkle, til og med teknisk dårlige. Men de har et innhold og et uttrykk vi lar oss berøre av.  

Alle husker Nick Uts (eg. Huynh Cong) bilde av «Napalm-piken», den da ni år gamle Phan Ti Kim Phuc, fra 1972. Jenta med napalm-brennende hud løper vekk fra bombene, og den unge Nick Ut tok bildet som skulle bidra til å snu opinionen i USA om Vietnam-krigen. 

Bildet, som Ut ble tildelt Pulitzer-prisen for året etter, vekker også nå sterke følelser.  

Ingen legger merke til teknikken i bildet. Det er bare innholdet og vår reaksjon på det som betyr noe. 

Der fotografi spiller lettest på følelser, appellerer tekst lettest til intellektet. Selvsagt uten vanntette skott, men det kan hende det er en del av forklaringen på den følelsestyrte «retro-bølgen» vi ser, både for fotografi med film og fotokjemi og f.eks. musikk med vinylplater.  

Det er ikke noe galt med følelser. Vi som fotograferer snakker mest til følelsene med våre bilder, på godt og vondt. Vi skal ikke bare behage, men også engasjere. Og da er nettopp fotografiet, både stillbilder og levende film, et velegnet medium. 

Kanskje er det også følelser som spiller inn når årets mest ettertraktede kameranyhet, Fujifilm X100 VI, appellerer så sterkt til oss. Et klassisk kamera som gir oss lyst til å ta klassiske bilder.