Påsken er tiden der nordmenn og -kvinner valfarter til høyfjellet – mange i hvert fall. Drømmen er sol fra en høy, blå himmel, innbydende snøvidder eller -bakker, vindstille, en varm termos og en sjokoladebit i hytteveggen. Og så må alt selvsagt foreviges. Påskekosen, skiturene og det hvite landskapet. Men så, når resultatet avdekkes, er bildene alt annet enn de mesterskuddene du kanskje hadde sett for deg. 
Hvor ofte har jeg ikke selv vært så inderlig frustrert over de dårlige resultatene som lå igjen på filmremsene etter en energisk vintersesong, inkludert kronen på verket, nemlig påsken (det var før den digitale revolusjonen). År etter år. Det ble liksom aldri til noe med de gode ideene, de gode bildene, det spennende lyset. Å ta gode vinterbilder syntes rett og slett umulig. Til slutt lot jeg omtrent kameraet ligge hjemme i vintersesongen.
Så plutselig løsnet det. Jeg kom hjem med bilder som jeg, nesten overraskende, var fornøyd med. Endelig klaffet det.
Nå ser jeg frem til hver vintersesong, til det lave, formgivende lyset, knallblå himmel i kontrast til den blendende snøen, de spennende skyggene, vinterstormen eller det kraftig snøfallet, og selvfølgelig også naturopplevelsene, spesielt i det palearktiske høylandet. For det er særlig høyfjellet jeg selv trives i, men vinteren egner seg likeså vel for fotografering i byen, ved kysten, i skogen eller på landet.
Den største utfordringen
Har vinteren et eget bildespråk eller må du tenke annerledes visuelt? Egentlig ikke, men ikke desto mindre er det noen sider ved vinterfotograferingen som det kan være verdt å ha tenkt over når du skal få det beste ut av snø, lavt sollys, intens snødriv og vinterens aktiviteter.
Det største hinderet for spennende vinterbilder er nok lave temperaturer. Når gradestokken kryper langt under null, kan det bli problemer med utstyret. Dagens batteriavhengige kameraer liker seg ikke særlig godt i -20 °C, ikke så rent sjeldent svikter batteriene totalt. Det er derfor viktig å holde batteriene varme – som jeg skrev om i forrige artikkel.
Like viktig er det at fotografen er varm. Hvis ikke blir det ingen bilder! Når det begynner å bli ufyselig og ubehagelig, svinner motivasjonen veldig rask. Så, både kamera og fotograf varm, altså.
Det å klare å holde motivasjon oppe er forøvrig essensielt, spesielt på høyfjellet vinterstid. Å måtte grave frem kameraet dypt i sekken hver gang et motiv dukker opp, er det samme som å si nei til fotografering. Motivasjonen er ganske enkel ikke stor nok når vinde pisker i øynene og kulden beveger seg langt under det som kan karakteriseres som behagelig, om så motivet er aldri så spennende og enestående. Nei, kameraet må henge fremme – eller under jakken.
Om du allerede bærer på en tung sekk, så la all tilleggsutstyret ligge hjemme, det blir så allikevel aldri tatt frem. Selv har jeg i årevis dradd på flerfoldige kilo med metall og glass, helt unødvendig!
Nå har jeg begrenset utstyret til et lite og lett kamera med en zoom fra 24 til 135 eller noe liknende. Av og til kan jeg nok savne både en 16 mm og en 200 mm (eller lengre), men erfaringsmessig vet jeg at det blir liggende som ballast i sekken. Utover det kan jeg gjerne ha med meg et polarisasjonsfilter, men det viktigste er et UV-filter på frontlinsen.
Fremhev det mektige
Noe av det første jeg lærte meg da det begynte å løsne for meg, var at vidvinkel pulveriserer bilder av storslåtte vidder og mektige fjell. Det blir bare kleint og kjedelig. Det storslåtte og mektige oppløses. Det som i virkeligheten er et majestetisk fjellparti forvandles til en lekekolle når det fanges med en vidvinkel, mens den vide uendeligheten av en vidde fremstår som flat og flau begredelighet.
Jeg er en ihuga vidvinkelfan, men her må jeg altså innrømme at telen er – eller kan være – det objektivet som ofte gir det beste resultatet. Selvsagt er dette ikke ment som en regel. Jeg er sterk tilhenger av å ikke følger regler eller «det som er riktig», ikke desto mindre har skiftet fra vidvinkel til tele gjort mine vinterlandskapsbilder mer interessante og mer spennende. Men altså, ta det med en klype salt.
Poenget med telen er at den trekker perspektivet sammen. Bakgrunnen blir relativt sett større i et bilde – og ofte i et fjellandskap er det nettopp et mektig fjell som utgjør bakgrunnen. Det er jo det du gjerne vil få frem, det storslagne. Telen trekker selvsagt ikke bare perspektivet sammen, men fanger også et mindre utsnitt. Du får gjerne ikke hele fjellet med, men det kan i seg selv øke følelsen av størrelse og mektighet. Særlig om du for eksempel plasserer et menneske som en målestokk til et majestetisk fjellparti som ser ut til å strekke seg langt utenfor bilderammen.
Apropos mennesker, jeg synes ofte at landskapsbilder, om de er aldri så vakkert belyst og kanskje aldri så grandiose, fort kan bli kjedelige når de får stå sånn alene og skinne. Det kan være vakkert, men jeg blir fort ferdig med det. Et menneske plassert i landskapet gir ikke bare en målestokk, men skaper en interessedragning eller et kontrapunkt til landskapet. For egen del handler det nok delvis om at for meg er mennesker det mest spennende motivet – naturlig nok som reportasjefotograf. Men jeg tror det generelt kan være lurt å tenke utover landskapet i seg selv – kanskje særlig vinterlandskapet. Hvordan kan du skape motsetning, en motvekt eller motpol til landskapet? Det kan sånn sett være hva som helst, men et menneske eller mennesker vil garantert skape spenning og et større sug i bildet.
Skap kontraster
I det hele tatt er det noe jeg er blitt mer og mer bevisst på, dette med å skape motsetninger eller finner elementer som kan utfyller hverandre eller skaper en innholdsmessig kontrast. Den enkle gjengivelsen av en spennende skygge eller form eller element blir fort for kjedelig i seg selv – igjen i mine øyne.
Nettopp vinteren og snø kan formgi et landskap og elementene i et landskap på en inntagende og annerledes måte. Masse motiver med andre ord, men jeg anbefaler sterkt å tenke på hvordan du kan fange et eller annet kontrapunkt. Eller tenk omvendt: Hvordan kan du utelate et element som kan synes nødvendig i fortelling? Dermed gir du bildet en mer forunderlig og ikke så innlysende virkning. Som med all fotografering: Det åpenbare blir trivielt.
I forlengelsen av dette med et kontrapunkt, særlig når du fotograferer de store vyene, tenk på at noe i forgrunnen bidrar til å skape en følelse av tredimensjonalitet eller dybde i et i seg selv flatt bilde. Noen ganger ønsker du å trykket bildeelementene sammen i en overraskende todimensjonal virkning, men normalt vil de fleste bilder oppfattes mer spennende og inviterende om du klarer å bygge en følelse av dybden i bildet. Prøv å plasser en busk, et tre, en bil, en skistav, en husvegg, et menneske eller noe helt annet i forgrunnen. Helt eller gjerne delvis med innenfor bilderammen. Du kan gjerne også teste ut både liten og stor dybdeskarphet. Kanskje det snødekte by- og landskapsbildet gjør seg best med skarphet fra forgrunn til bakgrunn, men noen ganger kan du skape annerledes bilder når forgrunnen – eller bakgrunnen – er uskarp.
Når jeg skriver at vinterbilder ofte får mer appell med en tele, vil jeg modifisere det aldri så lite. Når du er tett på action, når et menneske er hovedmotivet eller når du ønsker å forsterke andre elementer i forgrunnen, kan en vidvinkel være løsningen, også om vinteren. Den gjør nettopp det motsatt av telen, fremhever det som er tett på og plasserer for eksempel et menneske tydeligere i miljøet eller vinterlandskapet.
Visuell variasjon
Noe av det jeg selv synes er visuelt spennende med vinteren, er de myke gradasjonene som urørt snø kan skape. Når snøen dekker landskapet eller byen eller elementene i motivet, vil den legge seg i myke bølger som i litt retningsgivende lys, vil fremstår grasiøst og formgivende. Myke overganger fra høylys til skygger gir ikke minst en tredimensjonal følelse. Her er finnes det et godt grunnlag for å leke og eksperimentere med et visuelt virkemiddel som er unikt for vinteren.
Når vi tenker vinterbilder blir det ofte landskap og natur vi assosierer til. Men byen i vinterskrudd kan også gi opphav til et vell av annerledes motiver. Ta bilder når byen er ufremkommelig, eller når vinterstormen blåser gjennom gatene. Eller når den skimrer i vinterens første, tynne snøfall. De vinterbildene som du tar når det egentlig er ufyselig å være ute – enten i by eller natur – vil ofte være dem som står frem sammenliknet med andre bilder.
Et siste visuelt innspill: Prøv å ta svarthvitt bilder av vinteren – eller lag dem i ettertid. Jeg skal innerømme at jeg har selv veldig sansen for vinterens begrensede farger. Det blå i snøens skygger i kontrast mot solens gylne stråler, vinterens kulde mot menneskelig varme, det neste fargeløse landskapet mot en enslig rød lue eller liknende. Men vinteren egner seg utmerket til svarthvitt gjengivelse, nettopp fordi det er så sterke form- og toneoverganger, disse myke gradasjonene som jeg allerede har nevnt.
Litt mer praktisk
La meg runde av denne artikkelen om vinterfotografering med et praktisk tips – og litt repetisjon fra den første artikkelen. Snø er vann i frossen tilstand, men kan fort bli et vått problem, rent fotografisk. Unngå fuktighet, det kan nemlig sette en brå stopp for all videre fotografering.
Kondens kan være en utfordring vinterstid, men eneste måten å komme unna dette på, er å la være å utsette kameraet for store temperatursvingninger. Når du går fra ute til innendørs, vil objektivene dugge. La da kamera og objektiver få avklimatisere seg før du bruker dem igjen. Eller la vær å ta det med inn hvis du skal fortsette utendørs etter for eksempel en pause. Det nevnte UV-filteret kan være redningen hvis det setter seg kondens på linse. Skrues filteret av, vil frontlinse fortsatt kunne være klar.
Til selve fotograferingen er det særlig eksponeringen som kan by på vanskeligheter – som jeg nevnte i forrige artikkel. Eksponeringstoleransen er ennå mindre med bilder av snø en til vanlig. Litt overbelysning og all struktur forsvinner og snøen blir en hvit, intetsigende flate. En tilsvarende undereksponering gjør snøen blå, og selv om dette er å foretrekke fremfor total utvasking, bør du etterstrebe å få høylysene i snøen så hvite som mulig, men samtidig sikre at det finnes tegninger i snøen.
Så er det bare til å sette i gang. Å se vintermotivene er bare et spørsmål om trening. Prøv kveldslyset, eller morgenlyset. Motlys gir også mange fine effekter. Forsøk å fange uværet når det er på det verste, det krever litt mer energi, men kan gi god uttelling. I det hele tatt er det nok av muligheter også om vinteren.

Se mer av Otto von Münchows arbeider på www.munchow.no

Otto von Münchow

jobber som dokumentar- og fotojournalist over hele verden, med Bergen og Seattle som baser. Han leverer reportasjer til norske og internasjonale magasiner, holder work­shops og har gitt ut to e-bøker, bl.a. ‘Photographically Seeing’, som han har hentet inspirasjon fra til sine artikler i Fotomag.