Grue skriver også i den samme anmeldelsen: «Den siste tids utvikling er skummel fordi vi forstår for lite av den kunstige intelligensens umenneskelige rasjonalitet. Dermed vet vi heller ikke hvor den vil føre oss.»   

Slik atomspalting i seg selv hverken er godt eller ondt, er det når mennesker bruker kraften i vitenskapen til skade for miljø og liv at teknologien kan bli «ond». Eller i alle fall få grusomme og uforutsigbare konsekvenser. Slik er det også med kunstig intelligens og fotografi. Som det heter: – et fotografi kan ikke lyve, men fotografen (og andre som setter fotografiet i en bestemt sammenheng) kan holde folk for narr hvis de er uærlige. 

Spørsmålet er ikke om KI er en trussel, men om juks kan tillates og om juks er en trussel.

Frykten for KI er mer alvorlig enn KI i seg selv. Alle dagens kameraer, med få unntak, benytter seg av kunstig intelligens. Mobilkameraer har gjort det lenge, og er helt avhengig av det. KI benyttes for å få skarpere bilder, utjevne kontrast, rette opp optiske skavanker, korrigere farger og mye mer. Både autofokus, bildestabilisering, eksponering og lukker/blender kan benytte KI for å ‘sitte bedre’ – og det blir brukt. På det helt grunnleggende teknologiske plan, brukes kunstig intelligens og maskinlæring til å gjøre om mer eller mindre ubrukelige piksler til et godt fotografi, med mindre bildestøy og renere flater. 

Spørsmålet er derfor ikke om KI er en trussel, men som ofte før: om juks kan tillates og om juks er en trussel. Svarene på de to spørsmålene er som det alltid har vært henholdsvis nei og ja. Så lenge vi skiller snørr og barter og ikke jukser med bilder, hverken digitale eller analoge, med eller uten KI, kan kunstig intelligens bli en verdifull ressurs når vi skal bildelegge tiden vi lever i. 

Men ikke hvis vi bruker det til å lure folk.

(Denne kommentarer er basert på lederartikkelen i Fotomag nr. 6-2023. Les også vår kommentar fra 9. juli i år her)