Mannen bak det eldste bevarte fotografiet

Blikket mitt søkte nysgjerrig ut av vinduet. Forsøkte å dra kjensel på utsikten mot hagen. Guiden forklarte ivrig, på skoleengelsk, at de hadde flyttet vinduet for å få det tilbake der det hadde vært når verdens eldste bevarte fotografi ble tatt i 1827. Ved hjelp av moderne 3D-teknologi hadde de funnet det eksakte punktet der Niépce hadde satt opp sin camera obscura. 

Nå var det plassert ut en kopi av det originale kameraet bygget etter Niépces egne tegninger. Jeg ble fylt av ærefrykt og ærbødighet. Gulvet jeg sto på var hellig grunn. Det var her alt startet. Grunnlaget for hele mitt yrkesaktive liv. Et yrke der jeg har lagt all min identitet, men også en kommunikasjonsform og et språk jeg behersker bedre enn noe annet språk. For første gang i mitt liv kunne jeg forstå hvordan det føles for en muslim å komme til Mekka. Dette var mitt Mekka og jeg var på pilegrimsreise. Stedet var Nicéphore Niépces arbeidsværelse i Saint-Loup-de-Varennes. Takket være ivrige entusiaster er det nå et museum. 

Hvert år holder jeg en forelesning for studentene om fotografiets fødsel. Jeg pleier å spørre om de kjenner til det berømte bildet Niépce fremstilte i 1827. De fleste gjenkjenner det. Veldig mange vet at det er verdens eldste bevarte fotografi og at det hadde en eksponeringstid på rundt 8 timer. Utover dette vet de fleste ganske lite om Nicéphore Niépce eller hans fotografiske prosess.  

Nicéphore var ikke fotograf. Man kan kanskje hevde at hans interesse for fotografi var rent forretningsmessig. Han var oppfinner av yrke. I våre dager vil vi nok kalle det produktutvikler eller industridesigner.  

Fotografi var bare én av mange muligheter som lå oppe i dagen og som vi kan omtale som forventede eller etterspurte oppfinnelser. Niépce var langt fra den eneste som jobbet med fotografiske eksperimenter og det var god grunn til å tro at tiden var riktig. Oppfinnelser har alltid gått i takt med utviklingen og publiseringen av kunnskap og oppdagelser som skaper muligheter. Utviklingen gikk fort på slutten av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Nye fantastiske oppfinnelser var en del av den industrielle revolusjon som denne tidsperioden blir kalt.

Etter 8 år i militærtjeneste går Nicéphore i kompaniskap med sin bror Claude. Sammen starter de arbeidet som 10 år etter ender opp i verdens første maritime forbrenningsmotor. Den får navnet Pyreolophore (ildbærer). Maskinen var drevet av sporer fra kråkefot (lycopodium). Disse sporene kaller vi for heksemel og det brenner eksplosivt når det blir spredt ut i luft og antent.  

På samme måte som moderne forbrenningsmotorer hadde pyreolophoren et stempel som ble satt i bevegelse av eksplosjonen, men den hadde den ingen veivaksel som overførte kraften. Et rør fra toppen av sylinderen førte lufttrykket ned og bakover i vannet. Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok, men dette var ikke en effektiv måte og utnytte kraften på. Brødrene Niépce hadde stor tro på produktet sitt, og de fikk en patent med ti års varighet signert av selveste Napoléon Bonaparte. Nå vet jeg ikke hvor vanlig det er at keisere signerer patentsøknader, men jeg vil gjette at det ble knyttet store forhåpninger til denne oppfinnelsen, og at den ville gi den franske hæren en motorisert farkost for å frakte mannskap og materiell på elver og kanaler. Det ble gjennomført en test med en to meter lang båt som klarte å kjøre mot strømmen på elven Saône, men det var neppe tinnsoldater Keiser Napoléon ville frakte, så motoren ble ingen suksess.  

Brødrene jobbet også med andre prosjekter. En hydraulisk pumpe som skulle erstatte den antikvariske vannforsyningen til slottet i Versailles og en metode for å fremstille blått fargestoff fra en kornplante var prosjekter de jobbet med etter pyreolophoren. I 1816 reiser Claude til Paris og senere til England. Han var fast bestemt på å selge pyreolophoren. Franskmenn var dumme og forsto ikke verdien av maskinen, men engelskmenn ville forstå. Han forfulgte denne ambisjonen til sin død, det kostet størstedelen av familieformuen og motoren ble aldri god nok for produksjon. For oss som er glad i fotografi var dette gode nyheter. Nå ble Nicéphore alene igjen og kunne starte på sine fotografiske eksperimenter.  

Niépce var hverken den første eller den eneste som forsøkte å finne en fotografisk prosess. Vi kan ikke si at noen har funnet opp fotografi, for det har vært kjent og etterlengtet siden man laget det første camera obscura. Kappløpet, i den grad det var et kappløp på dette tidspunktet, dreide seg om en fotografisk prosess som gjorde at man kunne fange et bilde i camera obscura, og bevare det for fremtiden, ikke selve idéen.  

De fleste som begynte med fotografiske eksperimenter tok utgangspunkt i oppdagelsene til den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele (1742-1786). Han hadde skrevet om lysets virkning på sølvklorid og hvordan svertet sølv ikke løste seg opp i ammoniakk. Veldig mye av oppskriften for en fotografisk prosess lå altså allerede klar rundt 1780. Vår franske venn kjente til dette, og startet også sine eksperimenter med dette utgangspunktet, men uten hell. I liket med alle hans forgjengere var fikseringen et problem.  

Hvis man skal driste seg til en karakteristikk av Niépce må det være at han var praktisk og kreativ. Jeg tror ikke han var noe teoretisk geni, men han var flink på work-arounds. I stedet for å løse problemet, gikk han rundt problemet. Hans eksperimenter gav først resultater når han startet med blanke ark.  

Det fantes et stoff som het judeisk bitumen. Det er et stoff som finnes i naturlige forekomster. Det er klebrig, seigt, løses opp i olje og det reagerer på lys. Når man utsetter bitumen for lys blir det hardt og løses ikke opp i olje. Når det er ueksponert, holder det seg mykt og kan vaskes bort.  

Nå hadde Nicéphore et stoff som passet bedre til hans personlighet. Praktisk og håndfast. Hans første forsøk med bitumen var med kontaktkopier av tegninger. Disse forsøkene viste seg viktige for det forenklet fremstillingen av etsninger som kunne brukes i trykkindustrien.  

Neste steg var å sette platene i camera obscura. Teknikken fungerte, men problemet var at bildet ble negativt. Løsningen ble å bruke en forsølvet plate. Deretter la han et tynt lag med judeisk bitumen på platen og eksponerte den i kamera. Etter endt eksponering vasket han bort den ueksponerte bitumen med lavendelolje. Han hadde da et negativt bilde. Det var på dette punktet den løsningsorienterte Niépce kunne briljere. Han satte platen i en boks med joddamp slik at sølvet i platen ble sort. Når dette var gjort kunne han vaske bort den eksponerte bitumen slik at de lyseksponerte delene av bildet ble blankt sølv. Resultatet var en fungerende fotografisk prosess. Han kalte sin prosess Heliografi. 

Det største problemet med heliografiet var eksponeringstiden. Jeg trodde lenge i likhet med de fleste at eksponeringstiden på det berømte bildet av hagen var åtte timer. Det blir ofte forklart med at du kan se at solen skinner fra to sider. Sannheten er at eksponeringstiden var mange dager. Sannsynligvis en drøy arbeidsuke.  

Det høres forlokkende ut for oss som jobber på timebetaling. Niépce, på sin side, hadde klokkertro på sin prosess. Han mente at eksponeringsproblemet ville løse seg med bedre optikk.  

Jeg skal være så ærlig å si at jeg faktisk ikke vet når fotomatematikken ble kjent, men det er åpenbart at Niépce ikke hadde den ringeste idé om hvordan man regnet ut forholdet mellom blenderåpninger og eksponeringstider. Hans leverandør av objektiver, brødrene Chevaliere i Paris, kan heller ikke ha kjent til dette relativt enkle forholdet mellom flateinnhold i en sirkel og tid.  

Ved hjelp fra min velvillige guide i Saint-Loup, Niépces sirlige dokumentasjon har jeg målt og regnet meg frem til at objektivet han brukte hadde en lysstyrke på ca. blender 5,6. Hvis vi for enkelhets skyld later som eksponeringstiden var 8 timer kan vi i dag enkelt regne oss frem til hvilken lysstyrke objektivet burde ha for å gi Niépce en mulighet for kommersiell suksess. En lysstyrke på blender 4 ville satt eksponeringstiden ned til 4 timer. Med lysstyrke på blender 2 – 1 time. Fremdeles er det et stykke igjen til man kan fotografere noe annet en natur og utstoppede dyr. Niépce ambisjoner for heliografiet var helt urealistiske, men det visste ikke han selv. 

I 1829 inngår han et kompaniskap med Louis Jacques Mandé Daguerre, mannen som er kjent som fotografiets far. Avtalen var at Daguerre skulle få tilgang på Niépces notater og dokumentasjon. Daguerre på sin side skulle finansiere bedre utstyr og mer lyssterke objektiver. Dette forteller meg at så store del av familieformuen var svidd av på båtmotoren at det begynte å bli økonomisk trangt. De samarbeidet tidvis og det resulterte i en ny harpiksbasert teknikk som satte eksponeringstiden ned til 8 timer. Den fikk navnet physautotype. Nicéophore Niépce arbeidet med å forbedre sin teknikk helt frem til han døde i 1833. 

Mitt besøk på Maison Nicéphore Niépce var minnerikt. Jeg fikk se eksempler på han sirlige vitenskapelige dokumentasjon, utstillinger av hans oppfinnelser, nye og forbedrede heliografier som var av imponerende kvalitet. Ingen portretter eller sportsbilder riktignok. Jeg fikk til og med teste en kopi av hans ”dandy horse”. En sykkel uten pedaler som han hadde forbedret med justerbart sete.  

Etter besøket tenkte jeg igjennom hvilken betydning Niépce har hatt for utviklingen av fotografiske prosesser. Heliografiet og physautotypiet gav ingen kunnskap som hadde verdi for utviklingen av andre fotografiske teknikker. Det eneste utbyttet var etseteknikken som trykkeriene kunne benytte seg av.  

Niépce står igjen i historien av to årsaker. Han tok tross alt det første fotografiet som fremdeles er bevart. Og han gikk i kompaniskap med mannen som senere skulle utvikle den første brukbare fotografiske prosessen.  

Hvis jeg skal tillegge Niépce noen betydning for fotografiets tilblivelse, må det være at han beviste at det var mulig, og vekket Daguerres interesse. Nicéphore Niépce står allikevel igjen både i fotohistorien og i motorhistorien og det er ikke dårlig for en oppfinner som aldri har fått offisiell anerkjennelse for noen av sine oppfinnelser.

Denne artikkelen ble først publisert i Fotomag magasin nr. 2 - 2024. Du kan lese om prosessene heliografi og physautotype her.