Nikon Z fc – hvem henvender den seg til?

Teknisk er Nikon Z fc så likt Z 50 man kan komme og likevel ha så ulikt ytre, og henvende seg til (tror vi) helt ulike målgrupper. Da vi testet Nikon Z 50 i februar 2020 skrev vi at kameraet bildemessig kan sammenlignes med det meste, men ikke leverte hvis man forventet et lite proffkamera. De er begge speilløse kameraer som henter mye teknikk fra Nikon Z 6 og Z 6 II, de har samme bildebrikke i DX-format (Nikon-språk for APS-C), og den er mer eller mindre den samme som hos speilreflekskameraene Nikon D500 og D7500, kjent for høy ytelse og dynamikk.

Bildeoppløsningen er 21 megapiksler, og avslører at lysfølsomhet og hastighet er prioritert over maksimal oppløsning, men mer enn nok til det meste – både Nikon D6 og Canon EOS-1D X Mk III har oppløsning i samme skala, selv om skuddtakten ikke kan sammenlignes. Likevel – både Z fc og Z 50 leverer serieopptak opp til 11 bilder i sekundet. 

Les hele testen og se flere bilder og videoeksempler i Fotomag magasin nr. 5-2021.

Man skal ikke skue hunden på hårene, for Nikon Z fc er ikke det retrokameraet designet antyder. Dette er et kamera med det siste i digital bildeteknologi, og i sin klasse kjemper det om å levere de beste bildene og videoene. 

Men retrodesignet har også sine fordeler. De som liker å kontrollere fysiske innstillinger med ratt og brytere i stedet for knapper og menyer, får ønsket oppfylt. Det har også den fordelen at du ser hva kameraets innstillinger er allerede før du skrur det på. Dessuten ser det bra ut.

Selve kamerahuset er bygget i magnesiumlegering, og fremstår robust, og skal tåle støv og fuktighet, men huset er ikke spesielt værbeskyttet.

En egenskap som absolutt ikke er retro, er den fleksible og vribare berørings­skjermen. Det er første gang i Nikons Z-serie, og en fordel for vloggere, og når du vil beskytte skjermen ved å vri den inn mot kameraet. Skjermen er 5 mm smalere, men ellers den samme 1,04 millioner punkter-varianten som sitter på Z 50. Den elektroniske søkeren er også den samme, med ca. 2,4 mill. pkt oppløsning og relativt god forstørrelse i sin klasse.

Nikon Z fc har fått en USB C 3.2 Gen 1-kontakt som gir raskere dataoverføring enn på Z 50. Samtidig er det mulig å lade batteriet eller drive kameraet fra en USB-lader, f.eks. ved lange økter i studio. Batteriet er det samme som på Z 50, EN-EL25, og er oppgitt til å klare 300 eksponeringer (CIPA-tall, også det samme som på Z 50). Det er ca. midt på treet, men i virkeligheten holder batterikraften lenger enn det oppgitte.

Med FTZ-adapteren får Nikon Z fc tilgang til det aller meste av optikk laget for Nikon F-systemet de siste 25 årene.

Egenskaper

En egenskap Z fc har mistet i metamorfosen fra Z50 er innebygd blitz. Her må du ta til takke med ekstern blitz, og den må kjøpes ekstra. Retrodesignet har også berøvet oss for et skikkelig grep, der er Z 50 (og fullformatkameraene i Z 6 og Z 7-serien) utrolig mye bedre. 

Til gjengjeld har du fått fysiske innstillingshjul i aluminium for lukkertider, ISO og eksponeringskompensasjon. Nikon har imidlertid ikke, som hos Fujifilm, blenderinnstillinger med skala – heller ikke på noen av de hittil 3 ulike objektivene for Nikon Z i DX-format. Til gjengjeld har kameraet et ørlite vindu rett bak utløseren, der du kan lese av innstilt blenderverdi. Denne trenger du imidlertid godt lys for å lese av.

Lukkertidene går opp til 1/4000 sekund, ingen raske elektroniske lukkertider er tilgjengelig. ISO-følsomheten spenner fra ISO 100–51.200, og kan utvides til (etter vår mening) ganske tvilsomme ISO 204.800. Det er likevel bedre enn da Nikon oppga utvidet ISO-følsomhet til vanvittige 1.640.000 ISO for D7500 og D500!

Kameraet har også separate innstillinger for stillbilder og video, som velges ved å bruke en egen bryter rundt lukkertidshjulet.

Med den tilpassede Z 28mm f/2.8 SE er retroillusjonen perfekt. Men utseendet på både kamera og objektiv tilslører at begge er svært moderne konstruksjoner med høy ytelse og tidsmessige kvaliteter.

Autofokus

Nikon har gitt Z fc en lite oppgradering på autofokus siden sist. Det er fremdeles en hybrid fase-kontrastfokusmekanisme med 209 fasefølsomme punkter, men Z fc har arvet øye-AF-algoritmene fra Z 6 II, og skal være både raskere og mer nøyaktig enn på Z 50, som brukte algoritmer fra Z 6. Det er særlig ved videoopptak dette bør gi en gevinst, men vi har ikke kunnet sammenligne direkte med Z 50.

Nikons autofokus på Z-kameraene har fått ufortjent pepper av enkelte, mange av dem har ikke selv satt seg seriøst inn i det, eller brukt kameraene over tid. Sannheten er at autofokus henger sammen med både kamera og optikk (i tillegg selvsagt til motiver, lys etc.), og at speilløse kameraer med fokusavlesning på selve bildebrikken (ofte kalt live-view) alltid er mer eksakt enn fokusavlesning via sensorer i speilhuset (som med f.eks. Nikon D6 eller D850). Både fordi det er mange flere fokuspunkter fordelt over et større område, og fordi avstander måles mer direkte.

Nikons første speilløse kameraer, Nikon 1-serien, var faktisk helt i front med rask og nøyaktig AF (blant speilløse kameraer) da det kom, men det systemet hadde andre svakheter. 
Ved lansering av Nikon Z 6 og Z 7 var ikke AF-systemene helt ferdigutviklet, og de leverte prestasjoner som ikke helt tålte sammenligning med Sonys allerede modne AF-system til Alpha 7- og 9-serien. Senere kom Canon med EOS R6 og R5, som begge lå tett opp til Sonys beste kameraer.

Men Nikon Z 6 ble videreutviklet og senere erstattet av Z 6 II (samt Z 7 II) med merkbart forbedret autofokus, slik at det nå er svært få situasjoner der konkurrentene er merkbart bedre, og da bare med de aller beste kameramodellene. 

Nikon Z fc har mye av det samme, og med objektiver med bra lysstyrke og raske AF-motorer, opplever vi autofokusen som imponerende bra til dette kameraet. Selvsagt ville vi valgt et mer hensiktsmessig kamera til f.eks. motorsport og action,  og venter spent på hva den kommende Nikon Z 9 har å by på.

Bildegjengivelsen til Z fc gir oss ingen overraskelser. Med samme bildebrikke som Z 50, Nikon D7500 og D500 forventer vi klassens beste stillbilder, med høy dynamikk, fremragende detaljgjengivelse og filr som er meget godt egnet til  etterbehandling. Råfilene er ganske eksponeringstolerante, og det e ringen problemer å bruke ISO 3200 eller ISO 6400 selv til store forstørrelser.

Bilde-/videokvalitet

Med de forskjellene vi har nevnt ifbm autofokus (riktig fokus er selvsagt også en del av kvaliteten ved bilder), er det å fotografere med Nikon Z fc og studere bildene svært nær den samme opplevelsen som med Nikon Z 50. Eller med andre ord: disse kameraene er fortsatt helt i toppen blant APS-C-kameraer i teknisk bildekvalitet.

Detaljgjengivelsen vinner på at kameraet ikke har en lavpassfilter som diffuserer signalet, men brukere bør være oppmerksom på at det i spesielle tilfeller kan oppstå moaré i mønstre. Dette er imidlertid til en viss grad felles for alle digitalkameraer uten lavpassfilter. Meget bra fargegjengivelse imponerer, og forsterkes av Nikons hvitbalansesystem – du kan velge mellom tre grunnprinsipper, som vil gi litt ulikt preg.

Bildestøyen er godt dempet til og med ISO 6400, selv med råfiler (NEF). Særlig noterer vi at den støyen vi ser, har veldig lite av den ubehagelige fargestøyen. Med JPEG-filer synes vi støybehandlingen er litt for aggressiv, til gjengjeld er det ganske trygt å bruke JPEG-bilder opp til både 12.800 og 25.600 ISO i moderate formater.

Videoegenskapene er som hos Z 50, med det tillegget at du får øye-AF også på video med Z fc. Det er ingen beskjæring ved 4K, men du kan ta i bruk en elektronisk bildestabilisator, som vil beskjære en aning. Mer enn godkjent.