Vinterstid er fototid. Det er en årstid som byr på andre muligheter og andre bilder enn vi gjerne vanligvis fotograferer. Samtidig kan det være en krevende årstid for oss fotografer – av flere grunner. Det er kaldt – eller kan være det – og noen ganger ganske så ufyselig å stikke nesen utenfor døren. Men også rent fotografisk byr årstiden på utfordringer med mørketid og blendahvit snø som kan være vanskelig å eksponere riktig. 

Vi nordmenn er jo etter sigende født med ski på beina. Implisitt i den myten ligger det vel at vi trives selv når vinterkulden senker seg over land og folk. Jo da, når det er sagt, er jeg fullt på det rene med at en herværende redaktør nok ikke er helt enig i det...
Ikke desto mindre, som fotografer burde vi vintervante nordmenn og -kvinner ha de beste forutsetningene, i hvert fall vite hvordan vi skal sko oss, for å fange eller skape spennende bilder i den kalde årstiden. Uansett hvor tøft det er utenfor stueveggen. Eller kanskje nettopp når det er som tøffest (du får heller bære over med meg, Toralf – og trøste deg med at det går mot varmere tider).
(Jeg har hentet frem shortsen. Red. anm.)
Ingen begrensninger...
Når vi tenker vinter og fotografering er det ofte snødekte landskap vi ser for oss, gjerne drapert i dramatisk eller inntagende lys, formgivende snø eller kanskje fengslende detaljer som dukker frem under snøen. Men egentlig er det ingen begrensninger, annet enn det påkledning og fotoutrusting setter grenser for. Også byen og all menneskelig aktivitet i snø, frost eller under en lav vintersol, er i like stor grad spennende motiver å utforske.
Det er kanskje det siste – by og menneskelig aktivitet – som mest naturlig faller innenfor mitt fotografiske domene. Jeg oppfatter meg først og fremst som en dokumentarfotograf og fotojournalist – ikke en landskaps- eller naturfotograf. Men som folk flest jeg drar mye ut i fjell og skog, og tar selvsagt mye bilder når jeg er på tur – også om vinteren. Faktisk kan det ofte bli en overvekt at natur- og landskapsbilder under den kalde årstiden. Jeg nevner dette, bare så du vet hvor jeg kommer fra når jeg nå deler mine erfaringer om det å fotografere vinterstid – både i by og natur.
La meg ta dette med utrustning først som sist. De fleste kameraer og mobiltelefoner klarer å ta bilder selv når det blir som kaldest – i hvert fall hvis vi ikke tenker antarktiske forhold eller liknende (går det under 15–20 kuldegrader kan nok de fleste mekaniske delene i et kamera bli tregere i bevegelsene).
Det som virkelig er den store utfordringen, rent kamerateknisk, er batterikapasitet. Når gradestokken kryper ned mot det blå, tappes alle batterier fort for strøm. Skal du fotografere når det er kaldt, bør du sørge for at de er helt oppladet før du drar ut. Ikke minst er det et godt råd å ta med seg ekstra batterier. Dem kan du gjerne putte i en innerlomme. Da holder de seg varme og gir deg maksimal kapasitet når du bytter. I det hele tatt kan det være lurt også å henge kameraet på innsiden av jakken for å holde det varmt og for å forhindre at batteriene alt for raskt tappes. Skulle du likevel gå helt tom for strøm, kan det være verdt et forsøk å varme opp batteriene i hendene eller enda varmere steder på kroppen. Kanskje du i hvert fall kan få ut et par bilder til.
«Riktig» eksponering
Innledningsvis skrev jeg noe om utfordringen knyttet til riktig eksponering om vinteren. La meg umiddelbart korrigere meg selv. Det finnes ikke noe slikt som «riktig» eksponering. Hva som passer, vil nemlig ikke bare være avhengig av motiv og lysforhold, men også hvordan du ønsker å fortolke det du fotograferer. Kanskje du ønsker å skape mer dramatikk eller fremme en dyster stemning og velger å gjengi motivet mørkere enn lysmåleren indikere er «riktig» eksponering. Eller kanskje du ønsker å lette tonen i bildet og lysne uttrykket.
Selv om det altså ikke finnes noe sånt som en «riktig» eksponering for et gitt motiv, er det likevel verdt å være oppmerksom på at snø – som alle store, lyse og reflekterende flater – har det med å lure eksponeringsmåleren. Selv moderne matrix-målere kan ha problemer med å gi deg et forutsigbart resultat. Grunnen er at en eksponeringsmåler måler reflektert lys, i motsetning til en ekte lysmåler som måler lyset som faller på et motiv og som alltid gir en korrekt måling av lysmengden, og derfor er spesielt nyttig under vanskelige forhold som om vinteren.
Men altså eksponeringsmåleren, den er konstruert til korrekt å kunne gjengi en flate med 18 prosent refleksjon. Det tilsvarer omtrent gjennomsnittlig refleksjon for de fleste motiver. Men når store deler av motivet reflekterer mer enn 18 prosent, «tror» eksponeringsmåleren at det skyldes mer innfallende lys, ikke at flaten i seg selv er lysere enn det som kameraprodusentene har etablert som en standardreferanse. Dermed kompenserer eksponeringsmåleren ved å gi en knappere eksponering, og resultatet er et undereksponert bilde. Greit nok det, hvis det er slik du vil gjengi motivet. Men hvis ikke det er i overensstemmelse med din visjon av det endelige bildet, bør du mot-kompensere eksponeringsmålerens innstillinger og åpne opp.
Normalt vil en eksponeringskompensasjon mellom EV +1 og +1,5 være et godt utgangspunkt.
Selvfølge kan dette korrigeres i etterbehandlingen av bildet, men generelt, for å sikre best mulig kvalitet og minst mulig støy, bør du helst sørge for at eksponeringen sitter så tett opp mot det som du ser for deg som det endelige resultatet, særlig hvis dette resultatet ligger i den lyse enden av spekteret.
Tegninger i snøen
Snø er hvit, så normalt vil du sikkert gjengi det så hvitt som mulig. Selv prøver jeg å legge eksponeringen slik at snøen blir gjengitt nesten helt hvit, men ikke fullstendig utbrent. Jeg ønsker å kunne vise strukturer og litt detaljer selv i solbelyst snø. Ofte må jeg bearbeide og synliggjøre disse detaljene i ettertid i Lightroom eller Photoshop, men det krever at det er noe informasjon i snøen i det opprinnelige opptaket. Hvis du overeksponerer så mye at snøen blir fullstendig hvit, har du ingenting å gå på. Er snøen utbrent og du prøver å du hente ut detaljer som likevel ikke er der, vil resultatet ikke bli annet enn grått og flatt.
Når du skal fotografere motiver i snø, kan det være en god idé å tenke sonesystem, systemet som ble utviklet av blant annet Ansel Adams for negativ, filmbasert, svarthvit fotografering. Den digitale revolusjonen har riktignok gjort sonesystemet passé i de fleste sammenhenger, men det kan likevel være nyttig å kjenne til det, kanskje spesielt når du skal fotografere noe som er mer krevende, som et vintermotiv.
I sonesystemet deles hele tonespekteret i soner. Hver lystone har fått en tallverdi fra 0 til 10, hvor 0 representerer svart, så svart som det går an å få det, 5 mellomgrå (tilsvarende 18 prosent refleksjon) og 10 rent hvitt uten noen tegninger. Disse verdiene utgjør sonene i sonesystemet. Hvert steg mellom to soner, representerer én eksponeringsverdi.
Praktisk bruk av sonesystemet
Når jeg fotograferer vinterlandskap, prøver jeg normalt å legge eksponeringen slik at den lyse snøen havner i sone 8 eller 9, for som sagt å sikre noe struktur eller tegninger. Hvis jeg foretar en spotmåling – eller direktemåling – av snøen, vil målingen, som før påpekt, resultere i et undereksponert bilde.
Følger du eksponeringsmåleren, vil den legge snøen i sone 5, nettopp fordi den «tror» at det er riktig gjengivelse. Hvis jeg ønsker å legge snøen i sone 8 eller 9, må jeg følgelig åpne opp blender og/eller lukketid tilsvarende 3 eller 4 hele steg ut fra det eksponeringsmåleren viser. La meg understreke at dette gjelde ved spotmåling. Måler du hele motivet, vil du som nevnt, normalt åpne opp ett til halvannet steg (som fungerer i de fleste tilfeller, men ikke nødvendigvis sikrer at snøen legges i den sonen du møtte ønske).
Jeg vet at dette blir veldig teknisk, men la meg likevel ta med ytterligere et poeng. Hvor mange toner – eller soner – en bildesensor kan gjengi vil blant annet være avhengig av bitdybden. Ytterligere en faktor som spiller inn, er det dynamiske omfanget til bildebrikken. Teknologien blir stadig forbedret, men selv moderne digitale kameraer klare bare å gjengi et begrenset antall soner.
Når kontrasten i et motiv blir for stor, som i et solbelyst vintermotiv, klarer sensoren ikke å håndtere og gi tegninger i både skyggene og høylysene. Selv om noe kan hentes inn i etterbehandlingen, må du gjøre et valg: Vil du sikre god detaljoppløsning i høylysene eller i skyggene? Uansett hva du velger, vil da enten skyggene gro igjen eller høylysene bli brent ut.
Det vil si, ved å bruke en teknikk som kalles HDR (High Dynamic Range) – der du tar mange ulike eksponeringer av samme motiv – klarer du å ivareta hele toneomfanget. Eksponeringene kombineres i etterbehandlingen, og gjør det mulig å komme rundt begrensningene som ligger i kameraets dynamiske omfang, men dette er utenfor rammen av denne artikkelen – og personlig synes jeg det oftest gir et kunstig resultat.
Generelt når du fotograferer, vil du unngå at høylysene brenner helt ut – særlig når du fotograferer vintermotiv der lys snø utgjør et vesentlig element. At skyggene gror igjen er visuelt bedre enn snø helt uten tegninger. Dessuten vil du normalt klare å hente inn litt av skyggene i etterbehandling. Vi snakker altså om en fin balansegang her, særlig hvis du ønsker å legge eksponeringen så tett opp til det endelig resultatet som mulig – og ønsker å gjengi snøen i sone 8 eller 9, men for all del vil unngå sone 10.
Digital toneregistrering
Sånt sett kunne en kanskje tro at det å undereksponere en smule vil være en garanti mot utbrent snø – litt som tankegangen er hvis du fotograferer med lysbildefilm. Og det er det selvsagt. Men hvis du er opptatt av å bevare best mulig kvalitet, er det en dårlig forsikring. For analog film og digitale bildebrikker skiller seg markant fra hverandre i hvordan de responderer på lys- og tonespekteret. Det er nemlig slik at bildesensoren gjengir et mye mindre toneomfang i skyggene sammenliknet med høylysene. Film reagerer som øynene våre på lys, på en måte som enklest kan beskrives som ikke-lineært, mens en digital bildebrikke reagerer lineært.
La meg prøve å forklare dette – og hvis du synes dette blir for teknisk, kan du uten problemer hoppe rett videre til neste avsnitt. La oss anta at kameraet ditt, når du fotograferer i RAW, har 12 bits fargedybde (per kanal) til å gjengi det som da blir 4096 tonenivåer (212 = 4096). Og la oss samtidig anta at kameraet har et dynamisk omfang som klarer å gjengi seks soner (innenfor det før nevnte sonesystem). En lineær gjengivelse av disse seks sonene, betyr at sensoren bruker halvpartene av tonenivåene til å gjengi de sjatteringene som ligger innenfor den lyseste sonen, det vil si 2048 toner. For å gjengi den nest lyseste sonen benytter sensoren halvparten av det som er igjen, det vil si 1024 tonenivåer. Og slik fortsetter det, med 512 nivåer på neste sone, 256 nivåer på sonen deretter, 128 nivåer på den nest mørkeste sonen og bare 64 nivåer i gjengivelsen av den mørkeste sone.
I praksis betyr det at hvis du i etterbehandling prøver å dra opp den mørkeste sonen for å øke kontrast og gjøre deler av den lysere, skal det ikke mye til før den sprekker opp og resulterer i klart avgrensede bånd mellom tonene – og synlig støy. Det er rett og slett fordi det ikke er nok informasjon til å strekke den sonen ut. Motsatte, hvis du i etterbehandling drar ned den lyseste sonen, har du mye mer å gå på før den sprekker opp og resulterer i banding som det heter på godt norsk.
RAW-format
Det er altså ofte helt uproblematisk å gjøre et for lyst bilde mørkere, såfremt høylysene ikke er utbrent, mens å lysne et for mørkt eksponert bilde raskt går ut over kvalitet og gir støy og et grumsete resultat.
Her er vi tilbake til den før nevnte balansegangen. Hvis du vil gi deg selv det beste utgangspunktet og frihet i etterbehandlingen, bør du legge eksponeringen så lys som mulig, uten at høylysene blir utbrent. Og det er nettopp slik jeg fotograferer et snødekket landskap. For å få dette til er jeg nøye med å sjekke histogrammet under opptaket.
Husk også på at RAW-format gir deg mer å gå på enn om du fotograferer med JPG-format. Sistnevnte har bare 8 bit fargedybde og kan dermed gjengi langt færre toner (256 toner per kanal for å være helt nøyaktig) enn et bilde tatt i RAW. Du har således vesentlig mindre slingringsmonn i etterbehandlingen. Ut fra det skulle det vel være unødvendig å skrive at jeg nesten alltid fotograferer i RAW – og selvsagt anbefaler det, hvis du er villig til å ta bryet med noe ekstra arbeid i etterbehandlingen. Særlig når du fotograferer vintermotiv og ønsker å sikre tegninger i snøen, er RAW uovertruffen. Med RAW har du attpåtil oftest muligheter til å hente inn noen detaljer i et bilde, selv når det ser ut som at høylysene er utbrent.
Det ble mye tekniske funderinger denne gangen. Og det er faktisk uvanlig for meg å snakke eller å skrive så mye om teknikk. Jeg er i det store og hele mindre opptatt av teknisk kvalitet enn innhold, at bilder forteller, skaper engasjement og berører mottakerne på en eller annen måten. 
Så i neste artikkel i denne miniserien vil jeg helt konsentrere meg om nettopp det: Hvordan skape fengende og fortellende vinterbilder.

Se mer av Otto von Münchows arbeider på www.munchow.no

Otto von Münchow

jobber som dokumentar- og fotojournalist over hele verden, med Bergen og Seattle som baser. Han leverer reportasjer til norske og internasjonale magasiner, holder work­shops og har gitt ut to e-bøker, bl.a. ‘Photographically Seeing’, som han har hentet inspirasjon fra til sine artikler i Fotomag.