Med pasjon for naturmangfoldet

Denne artikkelen er publisert i Fotomag nr. 3 - 2026. Den kan du lese gratis her, med flere bilder og detaljer:

Mattias Klum er en svensk fotograf, filmskaper og fotokunstner fra Uppsala. Han begynte som dokumentarfotograf for noen av de største internasjonale magasinene, men er i dag også opptatt av å formidle naturen gjennom abstrakt fotokunst.  

I dag har han et langt liv bak seg som fotograf og økolog, men det er særlig fremtidige prosjekter han er opptatt av. Vi tok en prat med Mattias Klum på vei mellom flere oppdrag.

– Er det noe du spesielt brenner for nå?

– Jeg har alltid elsket mangfold. Jeg kommer fra den dokumentariske verdenen, begynte å jobbe for National Geographic Magazine i 1991. Jeg jobbet for dem i over 25 år, men også for New York Times og mange andre publikasjoner, som Vogue og GEO.

Men jeg har hele tiden hatt en dragning mot det mer non-figurative, eller abstrakte, eller impresjonistiske blant fotografier. Jeg liker ofte mer maleriske arbeider.

Da jeg jobbet med NatGeo, reiste jeg ofte ut på spesifikke oppdrag. Som da jeg skulle fotografere surikater, viklebjørner eller kongekobraer på Borneo. Og så kunne jeg feste meg ved noen vakre, sølvlignende mønstre i vann, og ta mange bilder av det.

Isbjørner fotografert på Svalbard 2011 for National Geographic Magazine. Foto: Mattias Klum.

– Det slo ikke alltid an blant redaktørene i Washington?

– Jeg prøvde å gjøre en god jobb og ha respekt for oppdraget. Men det er en reise for meg. En kreativ prosess. I den prosessen er jeg er veldig åpen, og det er det beste jeg vet. Jeg elsker å havne i den flyten. Uansett om jeg er i Norge, i Sverige eller i Amazonas.

Det er den samme flyten som kommer, jeg glemmer bort tid og rom, og bare står i det jeg gjør.

– Disse ideene, de abstrakte bildene, har National Geographic og andre redaktører likevel publisert dem?

– Ja, det er det som er kult. Det kan være en visuell idé, en fortelling, som kanskje oppdragsgiver også er med på.

Man sprenger grenser og utfordrer. Om man gjør noe som er mer abstrakt, lekende, malerisk eller impresjonistisk, så kan det være at de ikke har forventet seg det. Men så ser de at det er lekkert.

«Kanskje vi skal publisere det?»

Det er klart at de vanlige magasinene har et ansvar overfor sine lesere. De ønsker kanskje ikke å bli for abstrakte.

Hvis du har 50 millioner lesere, og så er det 30 prosent som ikke bryr seg om slike bilder. Da utfordrer man kanskje for mye. Mange ganger har de sagt «Benytt det til dine utstillinger eller bøker, det som vi ikke bruker.»

Men iblant Valgte NatGeo bilder som utfordret konvensjoner, fordi det på en måte legger til en dimensjon.

Morgen i Dalarna, Sverige 1989. Foto: Mattias Klum.

Men tilbake til ditt spørsmål, hva jeg brenner mest for nå. Jeg samarbeider med en forsker som heter Johan Rockström. Han er svensk, men han er sjef for noe som heter Potsdam Institute utenfor Berlin. Vi holder på med vår tredje bok sammen, og den kommer ut i 2028.

Det er et prosjekt som jeg synes er kjempespennende. Det er veldig kult å jobbe med ham. Han er en utrolig dyktig, internasjonalt anerkjent forsker.

Vi jobber slik at vi utfyller hverandre. Han kan så mye om de planetære systemene og hva som skjer med planeten. Jeg har også i mer enn 40 år sett mye av det som foregår.

For meg blir det fantastisk å samarbeide med forskere og samtidig kunne visualisere dette. Bilder har blant annet en evne, når det vil seg vel, å overskride avstanden mellom hjerne og hjerte, om man så vil.

Men jeg jobber også med flere stedsspesifikke, kan man kalle det site-spesifikke kunstprosjekter, der arkitekter, stiftelser eller samlere tar kontakt og leverer bestillingsverk. Det er basert på fotografi og film, men det kan være mer abstrakte saker. Jeg kjenner meg takknemlig for kunne få utløp for mine ulike sider.

– Jeg ser at du har et sitat fra Jane Goodall om ditt og Johan Rockströms arbeid, som jeg ser på din side. Jeg forstår at dere har jobbet en stund sammen?

– Ja, samarbeidet med Rockström begynte i 2009, og det pågår fremdeles. Den første boken vi lagde sammen heter The Human Quest. Den kom ut i 2012, med forord av President Bill Clinton.

Vi lagde også en bok som heter Big World, Small Planet. Den kom ut noen år etter. Dessuten har vi også forelest mye sammen.

Men jeg har også vært heldig å jobbe sammen med Jane Goodall. Vi lagde en bok som heter The Perpetual Calendar of Life. Hun var en helt fantastisk person. Herlig å arbeide med og lære å kjenne.

Blåserørsjegeren, høvdingen Tebaran og hans ødelagte verden, Sarawak, Borneo 2010, for National Geographic Magazine. Foto: Mattias Klum.

– Forstår jeg deg rett at det er environmentalism og økologi som har vært sentralt for deg og ditt arbeid?

– Det er det absolutt. Det er økologi, truede arter, truede økosystemer, dessuten etniske minoriteter som mennesker i ulike deler av verden. Mennesker som får både kultur, språk og sitt levesett truet. Jeg har jobbet en hel del i både Amazonas, Borneo, India, Syd-Afrika, Arktis m.m., men også andre steder med filmer og prosjekter. Det har vært en rød tråd gjennom mitt liv, kan man si.

– Jeg ser også at du har Ph.D. En akademisk grad. Hva er det?

– Det er et æresdoktorat. Når det står Ph.D. så står det også H.C. H.C. står for honoris causa, det betyr at om man er heldig, kan man få en doktorgrad når noen fakulteter eller universiteter mener at man har oppnådd det kunnskapsnivået.

– Du er født i 1968, og har fotografert siden 1985, står det på din nettside. Hvordan begynte det?

– Mine foreldre hadde et sommersted i Dalarna i Sverige. Der vi dro på sommerferie, og der min far hadde en liten stuga for seg selv der han satt og skrev.

Han var forfatter og språkforsker. Der i hans lille stuga lå det et kamera. Jeg elsket å utforske naturen, og smøg rundt med noen kikkerter og fant mange vakre ting rundt vårt lille sommerhus. En dag spurte jeg min far om å få låne kameraet.

Da var jeg 12 år gammel. Han sa han at jeg kunne få låne den. Det var et mekanisk, manuelt kamera. Mine foreldre var greie og kjøpte en rullefilm. På utedassen på landet hadde mamma og pappa abonnert på Life magazine og National Geographic og et par andre publikasjoner.

Jeg var så imponert av bildene både i Life og National Geographic. Men da så jeg også at det man ofte benyttet, var Kodachrome-film. Så jeg fikk få mine foreldre til å kjøpe en rull Kodachrome.

Da var jeg i gang. På den tiden måtte man vente flere uker på at de lysbildene kom tilbake. Når de så kom tilbake så syntes jeg ikke bildene så like fine ut som bildene i National Geographic og Life. Ikke helt overraskende.

Så jeg innså at jeg måtte øve mer på å fotografere. Men det var startskuddet for en pasjon som varer hele livet.

Malerhund (afrikansk villhund), Botswana 2016. Foto: Mattias Klum.

– I Fotomag ser vi at mange lesere er opptatt av det analoge, alt som er håndlaget. Som de kan produsere selv med hendene. Som er manuelt. Også instantbilder. Det er ofte de yngre.

– Det er artig, det der. Jeg tror pendelen har en tendens til å slå til tilbake. Jo mer det er digitalt, og jo mer AI, så kommer det en motreaksjon til slutt. Jeg tror det.

– Men du jobber selvfølgelig mest digitalt i dag?

– Ja, mest. Mest gjør jeg det. Det hender at jeg jobber analogt, men det er mer sjeldent.

Nå er det mye digitalt. Det har blitt såpass bra. Jeg jobber med ulike systemer, og ulike kameraer. Mest med Nikon, på ulike måter. Men også med høyoppløste kameraer og filmkameraer. Det kommer an på prosjektene jeg har.

– Vil du si litt om hvilket Nikon-utstyr du bruker regelmessig?

– Jeg jobber først og fremst med Z8 og Z9. Men jeg har noen gamle D850, som jeg også liker veldig godt. Og så kommer jeg snart til å jobbe med Nikons nye filmkameraer, som de lager i samarbeid med RED. Det blir spennende.

Og så har jeg optikken fra 14-24mm, helt opp til 600 f/4. Ulike faste brennvinder og zoomer og makro. Jeg har brukt og samarbeidet med Nikon med få avbrudd siden 1999, og det gjør jeg fremdeles. Rundt om i verden har jeg besøkt mer enn 100 land på ulike ekspedisjoner og oppdrag oftest med Nikon-utstyr i bagasjen.

Merinogjeteren og hans hund. Australia 2008. Foto: Mattias Klum.

– Du leverer både film og stillbilder. Hva er ditt favorittutstyr når du skal ut og gjøre en jobb? Hvordan ser kamerabaggen ut?

– Det kommer an på oppdraget. Filmprosjekter kan bety mye utstyr. Kanskje trenger jeg slidere, eller også undervannshus til filmkameraer. Det krever ofte store stativer, f.eks. Sachtler og 9+9 hoder. Jeg kan godt ha med meg minst 700-800 kilos bagasje når jeg skal ut og lage en dokumentarfilm.

Mens hvis jeg skal fotografere landskap for eksempel, eller fly helikopter over Island. Da kan jeg ha med alt som får plass i en enkelt eller to Think tank-bagger. Jeg har noen små rulleryggsekker fra Think tank som jag liker veldig godt.

– Hva pakker du i den rulleryggsekken?

– Da kan det være at jeg har Nikon Z9, Z8, 14-24mm, 24-70mm, og 100-400mm. Jeg pleier å bruke Lexars minnekort. Så har jeg litt av hvert.

Men det kommer veldig mye an på hva jeg skal levere. 70-200mm iblant. Fast 135mm, fast 85mm. Om det er makro, fast 105mm. Jeg har egentlig ingen favoritter. Jeg har aldri spilt golf, men jeg kan tenke meg at en golfspiller har en favorittkølle til hver type slag.

Jeg er ikke slik at jeg alltid må ha med den og den greia. Jeg vil at utstyret skal være superbra, og så velger jeg det som jeg mener passer akkurat den situasjonen.

I dag kan jeg ta med mye mindre enn da jeg var veldig ung. Da tok jeg alltid med veldig mye. Jeg ville ha både søkke og snøre, være helgardert. Men jo eldre jeg har blitt, desto mer vet jeg at jeg kan få et fullgodt resultat med en veldig enkel utrustning.

Det handler om kreativitet, hvordan jeg plasserer meg, og på min timing. Det gjør at jeg ikke er like engstelig over hva jeg har med meg. Jeg vet nå at det blir bra.

Det er en god følelse når man kommer dit. Man kan gå i mange år og føle at alt handler om utstyret. Men veldig lite handler egentlig om utstyret. Det handler om hva du gjør med utstyret.

– Du nevnte Nikon ZR. Ser du ZR som en mulighet til å lage profesjonell video med enklere utstyr?

– Absolutt. Jeg har ikke testet den ennå, men kommer til å teste den snart. Den har veldig bra spesifikasjoner. Jeg gleder meg til å teste. Den kan bygges ut. Det er mulig å bruke den «naken», det fungerer også bra. Men du kan også bygge en konvensjonell Cine-rigg rundt den, med følgefokus, ekstern søker, monitor og V-lock batteri. Nikon ZR er veldig utbyggbar.

Den blir hjernen i midten, og så har du en fullgod filmrigg. Jeg tror den er transformativ for Nikon. Det er deres måte å komme inn i filmverdenen. Ikke minst siden de kjøpte RED. Det er et spennende løft for alle som jobber med Nikon.

ZR har også en veldig god pris, og kan være et bra startkamera for filmere. Men som filmer er man ikke alltid avhengig av at kameraer skal være små og lette. Når du er i gang, spiller det ikke så stor rolle. Så om kameraet veier en halv kilo, en kilo mer eller mindre, betyr ingen ting over hodet. For man har også 700 kilo utstyr med seg. Man jager bare kvalitet.

Gepardmor og -unge, Phinda, Sør-Afrika 2017. Foto: Mattias Klum.

– Du lager mest film. Hva slags annet utstyr enn Nikon bruker du? Bruker du RED f.eks.?

– Ja, jeg har hatt RED i mange år. Men jeg har også jobbet med tilsvarende. Det blir ofte store rigger. En rigg kan veie 30-40 kilo. Det er store, tunge greier. Men skal du få virkelig flotte resultater, finnes det ikke mange snarveier. De finnes likevel i dag. Du kan jo gjøre en bra jobb med Nikon Z8. Den har en veldig fin kodek. Men den er jo fra starten konstruert for stillbildefotografi. Så det krever et visst grep å filme med den.

Motorisk er det litt annerledes. Kvalitetsmessig er det suverent. Men for filmere er det lettere med utstyr som bare er laget for film. Det er lettere å fotografere stillbilder. Jeg er også en manuell fotograf. Jeg bruker ikke automatikk.

For meg er det slik at jo færre ting som forstyrrer, jo færre knapper og funksjoner som kan lage krøll, desto bedre. Jeg er av den gamle stammen, og jeg gjør jo alt selv.

Da har man ikke så mye nytte av en mengde finesser. Jeg er mer sånn at jeg vil at alt skal fungere. Det skal også fungere når det er veldig varmt eller kaldt. Med mye sand og når det er vått. Så skal utstyret bare gjøre jobben med høyest mulig presisjon. Men så er det også veldig mye utstyr som i dag kan være attraktivt for mange. Men som jeg egentlig ikke trenger i mitt arbeid. Jeg vet at Nikon og andre synes at jeg er håpløs.

– Men du redigerer selv også?

– Ja, det gjør jeg. Men jeg redigerer ikke så mye. Med stillbilder, i dokumentarverdenen, gjør jeg veldig lite.

Det er den gamle National Geographic-tradisjonen. Og man har også vokst opp som du og jeg, i den analoge tiden. Det er like bra. Man kaster de bildene som ikke holder mål. Har man gjort feil, så er det bare å kaste. Har man vokst opp med det, er det som en annen tid.

Med visse kunstprosjekter, og også filmer i noen sammenhenger, kan det hende man har helt andre behov. Der er redigering en viktig del av prosessen, for at det skal graderes, det skal redigeres, det skal klippes. Det kan være en collage, der veldig mange bilder skal inn i ett verk.

– Nå sier Nikon at etter ZR, kommer det kanskje flere produkter, som man skal kunne bruke det i en arbeidsflyt sammen med RED. Slik at du kan bruke det med mer eller mindre samme grading, samme kodek og så videre. Men det har ikke du prøvd enda?

– Nei, ikke enda. Men det er bare et tidsspørsmål. Det fine er at det har blitt mye lettere for mennesker generelt å ta bilder. Uansett hva slags utstyr du bruker.

Danumdalen, Sabah, Borneo 2010, for National Geographic Magazine. Foto: Mattias Klum.

– Tror du det gjør at vi får flere gode bilder og flere gode fotografer?

– Ja, det tror jeg. Det tror jeg allerede man ser at det er mennesker som ... Det er flere som satser på å fotografere. Dessuten finnes det en annen side ved det. Det er klart at det finnes mange apper og mye AI og så videre. Men jeg tenker at denne pendelen svinger i ulike retninger.

Noen kommer jo til å verdsette det, og fristes av AI og apper som kan endre bildeelementer veldig enkelt slik at man kanskje får et bedre resultat enn hva man ellers hadde fått. Men så kommer det alltid å finnes mennesker som heller vil skape fra grunnen. Det gjelder jo alt.

Det gjelder musikk, det gjelder mat, det gjelder alle ting. Om du prater med noen av verdens beste kokker så kanskje de også sier at for dem er det utrolig viktig med sporbarhet, og å lage alt fra grunnen.

Automatikk er ikke så viktig, men det er viktig å kunne sitt fag. Hvis man prater med en operasanger og spør om han eller hun pleier å pitche eller tune stemmen, da får man vel en på trynet.

For det handler om hva du kan. Det er det samme med fotografi og film.

Det kommer alltid til å finnes ulike måter å gjøre det på, ulike nivåer av kunnskap og interesse. Jeg tror det er helt naturlig.

Om man har en pasjon, om man finner en flyt og en type nærvær i det man driver med, så er det ikke mye tid til å bry seg om hva andre sier eller gjør. Man havner i et stadium i livet. Rent filosofisk er livet så kort og raskt. Du har fullt opp med å gjøre det du elsker, gjøre det man brenner for, gjøre det man tror på. Det finnes ikke rom for noe annet. Da kan man også konsentrere seg.

Det kan lyde fremmed, men jeg er takknemlig hver dag for at jeg kan konsentrere meg om det jeg elsker. Det som føles meningsfullt i en tid av store utfordringer i verden, så blir jeg lykkelig av å kunne holde på.

– Ja, hva er det som er din pasjon?

– Min pasjon er å bli berørt av det jeg ser og opplever i verden.

Store som små ting, og så forsøke å fange deler av de opplevelsene på fotografi eller film, for i beste fall å kunne berøre andre med det jeg har fått oppleve. Og at det hele tiden finnes et formål.