Historiske signaler

[Dette er en kortversjon av testen i Fotomag nr. 2- 2018, som du kan lese her.]

Nå har Sony hele fire linjer av sine speilløse fullformatkameraer. A9 med sin ekstreme ytelse og profesjonelle fokusegenskaper for action og sport, A7R-serien med den høyeste oppløsningen utviklet for landskap og kommersielle opptak, A7S-serien for video og ekstrem lysfølsomhet, og altså A7-serien som her kommer i sin tredje utgave.

Sony A7 III er som de andre speilløse fullformatkameraene (foreløpig med unntak for A7S II) nær identisk i det ytre, og fremstår nærmest som en A9 uten den ekstreme ytelsen, eller en A7R III uten den ekstreme oppløsningen. Sonys ingeniører har fått leke seg med å utfordre grensene for hva dagens teknologi tillater med de nevnte, og til Sony A7 III har ingeniørenes utfordring vært å benytte denne teknologien til å konstruere et kamera optimalisert for det store entusiastmarkedet. 

Konkurrentene er utvilsomt Canon og Nikon, foruten noen av Sonys egne kameraer for dem som allerede er inne i Sony-systemet. Canon-brukere vil skjele til EOS 6D Mark II, men kanskje også til EOS 5D Mark IV når det dukker opp gode tilbud. Nikon-brukere vil kaste et sideblikk på D750 eller D610, men kanskje også en rimelig D810 om det skulle dukke opp. Og trofaste Pentax-brukere vil sammenligne med Pentax K-1 og K-1 II. Alle fullformatkameraer  med 24–36 megapiksler.

Sammenlignet med disse har Sony A7 III lavere vekt og mindre mål, men med en sammenlignbar batterikapasitet. Det er hurtigere (10 bilder/sekund både med mekanisk og elektronisk lydløs lukker), det har en større buffer, og ikke minst Sonys øyefokus. Sony A7 III har innebygd 5-trinns, 5-aksers bildestabilisator, og det er et elektronisk kamera med få bevegelige deler. Kort sagt – Sony A7 III er et allround-kamera som tar det avanserte speilløse fullformatkameraet til et større publikum.

Kamerahuset

Det er svært lite som skiller kamerahuset til A7 III fra A9 og A7R III. Bortsett fra kosmetikk, mangler A7 III kobling til studioblitz (PC-synk) som de to andre har, og dessuten Ethernet-inngangen til A9. A7 III har heller ikke innstillingsrattet for skuddhastighet og fokusmodus til venstre for søkerhuset, slik bare A9 har. 
A7 III har også fått egen innstilling for motivprogrammer på programvalgerhjulet, men har til gjengjeld bare to egendefinerte brukerinnstillinger der A9 og A7R III har tre. De øvrige forskjellene kan du ikke se.

Men også under skallet er det mange likheter:

• Vippbar LCD-skjerm med fingerstyrt fokus.
• Elektronisk lukker med lydløs-modus.
• Mekanisk lukker med 30 sek. – 1/8000 sek.
• (A9 støtter 1/32.000 sek. elektronisk).
• Blitzsynkronisering 1/250 sek.
• Inngang for stereo mikrofon.
• Utgang for stereo hodetelefon (monitor).
• Elektronisk OLED-søker med stort søkerbilde (0,78x). A7 III har 2,36 Mp oppløsning mens A7R III og A9 har 3,69 Mp oppløsning.
• Hybrid fase- og kontrastbasert autofokus, 
• 4K video med 30, 25 el. 24 bps.
• Full HD 1920 x 1080 med 120, 60, 50, 25 el 24 bps, samt langsomfilm (inntil 5x langsommere) og hurtig film (inntil 1 bps).
• Lagring av ukomprimert video via HDMI.
• To SD minnekortplasser, det ene støtter UHS-II standarden).
• NP-FZ100 batteri med høy kapasitet.
• Wifi, NFC og Bluetooth.
• Solid kamerahus i lettmetall, beskyttet mot støv og fuktighet.
• AF-On-knapp og ti programmerbare knapper (11 når objektivet har fokus hold-knapp).

Forskjellene

Vi nevnte de viktigste forskjellene mellom A7 III og A9/A7R III/A7S II. De har hver sine personligheter, men hvis vi skal hekte en personlighet på A7 III, må det være allround-kameraet. Sony har slett ikke laget et ribbet kamera der det er spart på konfekten. A7 III er et kamera som duger også i krevende situasjoner, men du betaler ikke for ekstreme egenskaper.

A9 har altså ytelsen. Kameraet er alene om å levere 20 bilder per sekund med følgefokus og søkerbilde uten black-out. Det er også praktisk talt uten «rolling shutter», som ellers oppstår når linjer i motivet blir skjeve eller bøyes når de flytter seg raskt mens (den elektroniske) lukkeren beveger seg. Selv om også Sony A9 har 24 Mp bildebrikke, er den konstruert slik at kameraet leser ut informasjon ti – 10 – ganger raskere enn andre kameraer. Derfor er det også det dyreste systemkameraet til Sony. Så er også den elektroniske lukkeren standardvalg når du slår på en ny A9. Bufferen er også enorm. Du kan skyte rundt 250 RAW-bilder med 20 bps før bufferen er full. Det er omtrent 12 sekunder. A7 III klarer 10 bilder i sekundet både med mekanisk og elektronisk lukker, men bufferen rekker bare til ca. 89 bilder, eller snaut 9 sekunder.

A7R III har også mye av det samme som A7 III, men her er altså bildebrikken på 42 Mp. Kameraet har også multishot, som ikke øker pikseloppløsningen, men gir enda bedre detaljer. Ytelsen er omtrent som A7 III, men bufferen er litt mindre. Bildestabilisatoren i A7R III er enda litt bedre enn de to andre – Sony hevder at den kompenserer for inntil 5,5 trinn, mens A9 og A7 III klarer «bare» fem trinn. Både A7R III og A9 har dessuten en utrolig bra og høyoppløst søker på ca. 3,7 Mp.

A7 III har heller ikke samme lysfølsomhet som A7S II, med sine 12 Mp fordelt på 36 x 24 mm. A7S har også noen få bedre videoegenskaper, men alle disse fire kameraene tar svært bra videoopptak med 4K i full bredde. Som stillbildekamera er det et uhyre kompetent og velfungerende verktøy, og formatet gjør et svært reisevennlig hvis du tar med noen av de mange kompakte objektivene. Det duger også utmerket til mer avanserte oppgaver, men skal du ha lange teleobjektiver, mister du noe av fordelen med det kompakte formatet. 

Batteritiden er den beste for noe speilløst kamera, 710 bilder (CIPA), men dette er med liveview hele tiden. Det kan virke lite mot enkelte speilreflekser, f.eks. er Canon EOS 6D Mark II oppgitt til å klare 1200 bilder, men bare med optisk søker. Bruker du liveview reduseres det til 380 bilder. Tilsvarende forskjeller finner vi med filming.

Bilde- og videokvalitet

Hadde A7 III vært Sonys eneste speilløse systemkamera, ville det likevel fremstått som ett av de beste på markedet når det gjelder bilde- og videokvalitet. Både når det gjelder bildestøy, dynamikk og egenskaper ved høy ISO er kameraet faktisk helt på høyden eller bedre enn toppkameraer som Nikon D850 og Sony A7R III. Pikselkvaliteten er enda bedre, men de to nevnte kameraene får mye ut av sin høye oppløsning. Nominell ISO-grense er 51.200, selv da får du forbausende rene JPG-bilder, og RAW-bildene er lette å gjøre minst like bra med støyreduksjon. Også dynamikkegenskapene er helt i toppklasse, 14,7 EV-trinn ved ISO 100 er blant de beste DXOMark har målt uansett format.

Kort sagt – trenger du ikke større bilder enn ca. 50 x 80 cm, eller tilsvarende kraftige utsnitt, vinner du ikke pikselkvalitet ved å velge dyrere kameraer.

Som videokamera havner også A7 III på øverste hylle, i hvertfall om du primært tar stillbilder. Spesielkameraer som Sony A7S II og Panasonic Lumix GH5S har ytterligere tricks i ermet for den dedikerte videofotografen, men det kan du neppe se på opptakene, særlig 4K. For Full HD skaleres opptaket ned, og det finnes kameraer som gir noe bedre detaljer. Fotograferer du derimot i 4K og skalerer ned i gode programmer, bevarer du fin oppløsning og kan levere fremragende videobilder i Full HD også.

[Fotomag samarbeider med DxOMark.com, som tester bildebrikker, objektiver og mobilkameraer. Les hvordan DxOMark.com tester bildebrikker her.]

[Les flere tester og artikler i Fotomag nr. 2 - 2018.]