Jeg liker å planlegge litt. Når jeg blander til fremkaller og fiks er det fint å vite at jeg har tid – gjerne hele dagen – til å konsentrere meg kun om mørkeromsarbeidet og få fram det resultatet jeg ønsker. Kanskje er jeg i mål med et bilde etter en time, men som regel bruker jeg lenger tid. Da er det fint å ikke ha noen andre avtaler den dagen. Sånn sett er det mye enklere å arbeide med bilder digitalt og printe ut på en fotoskriver. Jeg kan sette meg til ved skjermen når jeg har en ledig time eller to, og så gjøre noe helt annet. Det tar mer tid å gjøre klart for arbeid i mørkerommet, og det tar tid å avslutte arbeidsøkta og rydde opp. Det er en helt annen måte å jobbe på.

I dag har jeg etterbehandlet forstørrelsene jeg laget i går. Jeg lager alle bildene mine på tradisjonelt barytt fotopapir, jeg fiksérer i to etterfølgende fiksérbad for holdbarhetens skyld og toner til slutt bildene i seléntoner. Selén nøytraliserer bildetonen og intensiverer det sorte litte grann, pluss at det også bidrar til at bildet blir maksimalt holdbart. Så skal det gjennom et “rensebad” (hypo clearing agent, eller HCA på stammespråk) og skylles i en time før det henges opp til tørk, slik du ser på bildet. Og jeg liker altså å sysle i ro og mak med disse “våtprosessene”.

Jeg blir aldri lei av å se et bilde komme til syne i fremkallerskåla. Jeg elsker å lukke døra til mørkerommet, sette på noe musikk eller høre på radio, og kjenne lukta av fiks. Sette negativet på plass i forstørrelsesapparatet, finjustere bildeutsnittet, stille skarpt – og eksponere fotopapiret. Jeg tror jeg er “born to print”. Jeg vil aldri gi opp mørkerommet.

(Denne artikkelen ble først publisert på Morten Løbergs blogg).