1. Objektiver er skarpest ved f/8

Myte, men ikke alltid usant.

Denne myten henger nok sammen med to forhold: 1. I fotografiets barndom brukte man store filmformater, og det var nær umulig å lage objektiver som var skarpe fra kant til kant, særlig på største blender. Men i teorien er et objektiv skarpest på full blender, og nedblending gir i teorien dårligere skarphet pga. diffraksjon. 

AdobeStock_403141729.jpg

Det er produksjonsmessige og konstruksjonsmessige avvik som fører til at nedblending som regel øker skarpheten – til et visst punkt. Iallfall før, og med større film-/bildebrikkeformater. 

I dag brukes avanserte datamaskiner og nye glasstyper for å korrigere for optiske avvik, og særlig optikk til speilløse digitalkameraer er ofte korrigert for beste gjengivelse på største blender, eller relativt stor blender. Det gjelder særlig for mindre opptaksformater som APS-C/DX-format og FourThirds. Og enda mer for mobilkameraer.

2. Største blender gir uskarpe kanter

Ofte, men ikke alltid (se også myte 1.)

Med dagens teknologi er som regel også ganske billige objektiver skarpe fra kant til kant. Likevel er den maksimale skarpheten som regel nærmere sentrum, med svært få unntak.

3. ‘Kit-objektiver’ er ikke gode nok

En gammel myte som ikke gjelder lenger.

Med ‘kit-objektiver’ mener vi objektiver som kjøpes i sett sammen med et nytt kamera. Med andre ord er dagens kit-objektiver ganske nye produkter laget med ny teknologi. De er ofte (men ikke alltid) billigere enn profesjonelle (og tunge) objektiver. Delvis fordi de ofte er laget helt eller nesten helt av plast. Men noen objektiver er riktig bra, og yter kameraet god rettferdighet optisk. Kanskje du må passe litt ekstra på det, og ikke utsette det for store fysiske påkjenninger.

Nikon-Noct-58-produktbild-04-mf.jpgSelv den ekstreme Nikon Z 58mm f/0.95 S Noct, som koster mer enn 90.000 kroner og veier 2 kg, har en synlig vignettering på største blender.

4. Vignettering er en optisk feil

En seig myte. Og hva er en ‘feil’?

Mange av de mest populære objektivene slipper inn mindre lys i kantene enn i sentrum, også kostbare proffobjektiver. Særlig på største blender. Dette er ofte en ønsket egenskap, og ikke nødvendigvis en feil. Portrettfotografer og dokumentarfotografer ønsker ofte å rette oppmerksomheten mot det sentrale motivet – personen eller motivet i sentrum av bildeflaten. Det handler om dramaturgi, ikke optikk.

Men det finnes unntak. Til teknisk fotografering, som reproduksjon av kunst, ønsker vi ikke mørke kanter og hjørner. Gode makroobjektiver, og i hvert fall faste brennvidder, er som regel best korrigert. Men også zoomer kan brukes. Trikset er å ikke bruke hele bildeflaten, og blende ned noen trinn til motivet er jevnt belyst. Det perfekte objektivet finnes ikke, og ville uansett vært så stort, tungt og dyrt at knapt noen ville kjøpt det. 

1017644[1].jpg

5. Super-zoomer er optisk svake

Delvis sant, men overdrives ofte.

Alle optiske konstruksjoner innebærer kompromisser. Super-zoomer, altså zoomer med stort brennviddeområde, er ikke unntak. Du får et stort zoomområde, kanskje helt fra vidvinkel til kraftig tele, men må også ofre noe. 

Disse zoomene har ofte begrenset lysstyrke, ellers ville de vært for tunge. De er ofte bygget med lette materialet, også for å unngå høy vekt. Dessuten er den nær umulig å konstruere en zoom som gjengir motivene like bra over hele bildeflaten og i hele zoomområdet. Men moderne optiske konstruksjoner er forbausende bra, også med kraftige zoomer. Særlig til mindre formater.

6. Four Thirds-formatet gir bedre dybdeskarphet

En myte. Dybdeskarpheten er uavhengig av opptaksformat.

Four Thirds-formatet er lineært ca. halvparten av ‘fullformat’, dvs. ca. 17,3 x 13mm mot 36 x 24mm. Et 50mm-objektiv, som regnes som normalobjektiv til fullformat, har samme bildevinkel på Four Thirds-format som en 100mm på fullformat, altså et teleobjektiv. 

Men dybdeskarpheten til en 50mm blir den samme uavhengig av format, når alt annet er likt. Det er faktisk brennvidde, motivavstand og blender som definerer dybdeskarphet, uansett opptaksformat. Men ofte forstørrer vi bilder fra små formater mer. Dermed kan det virke som om dybdeskarpheten blir ‘bedre’ (dvs. mindre). I noen tilfeller er det ønskelig, i andre ikke så ønskelig.

AdobeStock_54162331.jpg

7. Bruk alltid UV-filter

Omstridt. Og unødvendig til digitalkameraer.

Digitalkameraer har allerede et UV-filter foran bildebrikken, så den eneste grunnen til å bruke et klart filter, er å beskytte frontlinsen. Men dette er omstridt. Mange fotografer skyr ‘beskyttelsesfiltre’, av to grunner: de blir lett tilsmusset, og dersom de får seg en smell, kan de enten knuse eller sette seg fast i filtergjengene.

Derfor foretrekker mange å beskytte frontlinsen med linsedeksel når objektivet ikke er i bruk, og alltid solblender når objektivet er i bruk. Følger det ikke med solblender når du kjøper objektivet, er vårt råd å kjøpe det separat. 

Men noen ganger er filter nyttig: polariseringsfilter kan ikke simuleres digitalt, heller ikke nøytralgrå ND-filtre eller gradasjonsfiltre.

8. Objektiver som bruker digital korrigering, har dårlig kvalitet

En myte. Det er sluttresultatet det kommer an på.

Noen mener at det bare er optisk korrigering som gjelder, men det er grunner til at objektivprodusenter også tyr til digital korrigering, dvs. at optiske avvik korrigeres i kameraet eller i software i etterkant, basert på profiler kameraet og/eller datamaskinen kan lese.

Digital korrigering kan omfatte fargebrytningsfeil, mørke kanter/vignettering, optisk fortegning (f.eks. tønne- eller putefortegning). På denne måten kan objektivprodusentene gjøre objektivene lettere og billigere, og gjøre det mulig å produsere objektiver som ellers ikke ville bli produsert.

Men digital korrigering kan også ha ulemper, særlig vignettering og optisk fortegning. Korrigeres vignetteringen mye, kan det oppstå mer støy i de områdene der lysinnslippet var svakt når det gjøres lysere digitalt, og optisk når fortegning korrigeres, kan det være nødvendig å beskjære motivet.  

9. Film er bedre enn digitalkamera

En myte. Teknisk er det omvendt, men smaken er ulik.

Da digitalkameraene gjorde sitt inntog, var det populært i noen miljøer å sammenligne kvaliteten du fikk med film mot den du kunne få digitalt. Helt i begynnelsen, dvs. for 20-25 år siden, hadde digitalkameraer mange barnesykdommer, og kunne ikke matche film på alle punkter. 

Men utviklingen gikk fort, og mange av disse sammenligningene var som å sammenligne epler og pærer, f.eks. ulike formater og ulike objektiver. Laboratoriekontrollerte sammenligninger med samme opptaksformat og samme objektiv, viste tydelig allerede før 2010 at vanlige kommersielt tilgjengelige filmtyper hverken kunne levere den skarpheten, dynamikken eller oppløsningen gode digitalkameraer kunne. I tillegg kom film til kort med tanke på støv, bildestøy og mekanisk påvirkning (riper etc.).

Men hva er ‘kvalitet’ og hva er ‘best’? Å jobbe med film, fremkalling og kopiering har andre kvaliteter, særlig håndverksmessig. Stadig flere ønsker å fotografere med film for å ha et fysisk forhold til prosessen som de ikke får når det meste skjer inni datamaskiner.

_9160003.jpg

10. Systemkameraer er bedre enn kompaktkameraer

Umulig problemstilling. 

Den tekniske kvaliteten avhenger av kamera og optikk, og det finnes kompaktkameraer som er fullt på høyde teknisk med de beste systemkameraene, og bedre enn de fleste. Både kompaktkameraer og systemkameraer finnes i alle prisklasser og utførelser, med god og dårlig optikk. Sammenligninger vil derfor bli irrelevante. I dag har også mobilen utkonkurrert kompaktkameraet for mange.

11. Tradisjonelle kameraer er bedre enn mobilkameraer

Delvis sant, men med forbehold.

Det kan ikke sies for ofte: det beste kameraet er det du har med deg. Dermed er det ofte mobilkameraet som er ‘best’. Og dagens mobilkameraer er best på mye: det er utrolig lett å ta gode, skarpe bilder i vanlig godt lys. Det samme med videosnutter. Dagens mobilkameraer har imponerende bildestabilisering, eksponering og kan ‘massere’ opptakene smart ved å sette sammen flere opptak til ett teknisk godt bilde. Du merker knapt at kameraet tar flere bilder når du tror du bare tar ett. Ofte vil du få bedre bilder rett ut av mobilen enn med tradisjonelle kameraer. 

AdobeStock_528577843.jpg

Men når du begynner å utfordre fotograferingen litt, ser du forskjellen. Mobilkameraenes portrettfunksjon kan ikke måle seg med ekte portrettobjektiver. Vil du bruke teleobjektiv, finner du fort ut at et systemkamera med et godt teleobjektiv gir mer. Særlig når lyset er begrenset. Og da har vi ikke engang nevnt brukervennligheten. Ergonomien til mobilkameraer er elendig, med to unntak: det er ofte nok å bare trykke på knappen, så gjør kameraet resten. Og skjermen kan være imponerende. 

Men så fort du trenger å gjøre egne innstillinger, vil du savne mulighetene til ditt ‘ordentlige kamera’.

12. Kameraer og optikk i metall tåler mest

En myte. Byggekvalitet er ikke så enkelt.

Det finnes metall som ikke er spesielt solid, og kunststoff (‘plast’) som tåler mer. En som har greie på materialstyrke, sa en gang at det spørs hva du helst vil unngå, sprekk eller bulk. 

Billig metall tåler ikke like mye som glassfiberarmert plast, det kan fort deformeres. Mens dårlig dimensjonert plast, lett kan sprekke ved ytre påvirkning. Plast, eller polykarbonat,  kan være så mye. Det er blant annet lite temperaturfølsomt og isolerer bedre. Plast er også lettere og ofte rimeligere å produsere. 

Men solid metall har mange fordeler. Det kan tåle mer, hvis materialet er solid nok, og i noen tilfeller er tyngde og stabilitet viktigere enn at det er lett å bære. 

Kanskje det beste er å kombinere metall og plast. Det er slik mange produkter, både objektiver og kameraer, er produsert.

Accutance_example.png

Fra v.: uten skarphetsmaske, moderat skarphetsmaske, og kraftig maske.

13. Skarphet er det samme som oppløsning

En myte, selv om det finnes en viss sammenheng.

Oppløsning er evnen til å skille fine detaljer i motivet. Det kan måles, og har lite med skarphet å gjøre, selv om skarphet kan gi illusjonen av høy oppløsning. Men det er forskjell på de reelle detaljene et bilde med høy oppløsning kan gjengi, og detaljer som ved nærmere  inspeksjon viser seg å være forvrengte piksler.

Noen motiver krever høy oppløsning, rett og slett fordi de er detaljrike. Se for deg et landskap med trær, vekster og kanskje menneskeskapte detaljer, som bygninger eller ledninger. 

Skarphet er i stor grad en illusjon. Teknisk snakker vi gjerne om ‘akutanse’, som er et uttrykk for at et fotografisk system er i stand til å skape illusjonen av en skarp kant eller fine detaljer, uten synlig forvrengning. Med et fotografisk system mener vi her alt fra opptakssituasjonen (inkl. lyset), objektiv, signalbehandling (evt. film og fremkalling), og presentasjon på skjerm eller print.

Colorspace.jpg

14. Velg alltid Adobe RGB i kameraet

En myte, og det er ofte et dårlig råd. Eller helt irrelevant.

Teoretisk har Adobe RGB større fargerom enn sRGB, som ofte er de to alternativene. Men dette gjelder bare hvis du lagrer bildet som JPEG (eller TIFF) i kameraet, og hvis motivet inneholder så mange farger med så høy fargekontrast at det er mulig å se forskjell.

Tar du RAW-bilder, spiller det ingen rolle hva du velger (med ett forbehold, som vi kommer tilbake til). Da er det uansett kameraets eget fargerom med fargedybde som gjelder. Valg av fargerom skjer de senere i prosessen.

Forbeholdet handler om lysmåling. De fleste kameraer måler lyset som en funksjon av valgt hvitbalanse og valgt fargerom (altså Adobe RGB/sRGB). Det samme gjelder når du studerer histogrammet i kameraet. Har du stilt inn helt feil hvitbalanse og for stort fargerom (Adobe RGB er større enn sRGB) kan det hende en av grunnfargene rødt, grønt og blått ‘klipper’ dvs. overstyres. Da kan det være vanskelig eller umulig å justere bildet til riktige farger i etterkant. 

15. Juster bildet på dataskjermen slik at det samsvarer med utskriften

En myte, basert på mangelfull kunnskap om fargestyring.

Fargestyring kan gjøre enkelt eller vanskelig. Det handler i all enkelhet om å bruke (ICC-)profiler for hvert lett i bildeskaping slik at hele prosessen forholder seg til en og samme standard (ICC-standarden). Adobe RGB og sRGB er bare to av mange slike profiler, som er nøye definert i forhold til standarden.

En dataskjerm, en fargeskriver og et kamera bruker helt ulike teknikker for å vise farger. Å matche disse er ikke enkelt. Dessuten vil en og samme skriver gjengi farger helt forskjellig med forskjellige papirkvaliteter. Det samme gjelder for trykk.

AdobeStock_47223843.jpg

Skjermen må kalibreres for å sikre samsvar mellom skjerm og utskrift.

Hvis du ‘drar i spakene’ på skjermen for å få skjermbilde til å samsvare med en print, vil du i beste fall få et resultat du kan gjenta – men bare med samme bilde, samme skjerm og samme utskriftprosess. Bruker du et annet bilde, en annen skjerm eller en annen skriver (eller et annet papir), vil ikke resultatet stemme lenger.

Derfor trenger du standardiserte profiler for hver enhet, for bildet, for skjermen og for skriveren med det aktuelle papiret. Eller du kan, hvis du har kunnskapen og verktøyet, lage dine egne finstemte, kalibrerte profiler. Men du kommer langt ved å forstå sammenhengen, og velge riktig skjermprofil og riktig skriverprofil – som ofte følger med skriveren. Pass bare på at du også velger riktig papir.