Fortell med bildeserier

Otto von Münchow jobber som dokumentar- og fotojournalist over hele verden, med Bergen og Seattle som baser. Han leverer reportasjer til norske og internasjonale magasiner, holder work­shops og har gitt ut to e-bøker, bl.a. ‘Photographically Seeing’, som han har hentet inspirasjon fra til sine artikler i Fotomag. I denne artikkelen byr han på sine egne erfaringer til deg som ønsker å skape egne bildeserier, enten du vil publisere på sosiale medier, til lokalavisen eller levere bidrag til fotokonkurranser. 

Denne artikkelen ble først publisert i Fotomag magasin nr. 3-2022 med flere bilder. Som abonnent på Fotomag har du fri tilgang til alle våre utgaver siden 2016. Du kan abonnere og lese Fotomag magasin her.

Se mer av Otto von Münchows arbeider på www.munchow.no

Da vi fikk tvillinggutter, bestemte jeg meg for å fotografere dem fra fødsel og noe inn i deres første leveår. Denne serien er et lite utvalg av de mange bildene som jeg tok (på film).

Som fotograf har jeg alltid søkt etter det enkeltstående bildet, det som alene kan fortelle historien. Sånn er det fortsatt. Det er noe magisk ved ett bilde som er i stand til å berøre betrakteren på et dypere plan – og fortelle en historie som evner å antyde hva som har skjedd før bildet ble tatt og samtidig tilbyr en eller flere mulige forlengelser av historien. 

Parallelt har jeg imidlertid blitt stadig mer opptatt av bildeserien eller bildereportasjen som et spennende fortellergrep. Bildeserien er, som det ligger i ordet, en serie bilder med en indre sammenheng og med skiftninger som forflytter seg som en rød tråd gjennom historien. En slik serie kan berike og utdype det fotografiske uttrykket, skape en større fortelling.

I mitt virke som fotojournalist og reportasjefotograf har det vært naturlig å tenke bildeserie eller bildereportasje. Den gode bildereportasjen har alltid hatt en spesiell plass innen de trykte mediene. Det er bare å tenke på de store, internasjonale magasinene som nå nedlagte Life og Look, og dagens National Geographic, Stern, Geo, Paris Match og mange av helgetilleggene til norske aviser.

Bildeserien kan være så mye mer enn bildereportasjen. Den kan være et poetisk sammensatt kunstverk, den kan være som en drøm, den kan ha form av et fotoessay, den kan settes sammen som et kaleidoskop eller collage – og ikke minst er bildeserien det sterkeste formatet for den som er interessert i å gjøre personlige fotoprosjekter. Ja, jeg vil si det så sterkt at bildeserien ligger som en premiss for det personlige fotoprosjektet. Det vil nok være mulig å sette sammen en serie med sterke enkeltbilder, men utgangspunktet for de fleste fotoprosjekter er et tema eller en idé som utforskes så vidt og så bredt som mulig innenfor den rammen som legges.

Bildeserien – når du bruker den bevisst og til fulle – er et fortreffelig virkemiddel til å uttrykke din fotografiske visjon.

Gjennom bildeserien – uansett hvilken stilretning – vil hvert nytt bilde tilføre nye aspekter til temaet som utforskes, og lade hverandre med en rikere og mer nyansert kontekst. Under bildemagasinenes storhetstid på 50- og 60-tallet, ble det utviklet en form for fortellende bildereportasje som vi i dag tar som en selvfølge. Dels forsøkte fotografen å komme menneskene tett innpå livet, slik at også veldig intime og private detaljer kunne avbildes. Dels varierte fotografene bildene slik at fortellingen opplevdes spennende og til tider overraskende.

Vi kan lære en god del av den fortellerteknikken som ble utviklet da, og forsøke å tillempe den i våre egne fotoprosjekt. Det oppstod et eget bildespråk under bildereportasjens glansperiode og det ble utviklet en praksis som kan hjelpe oss å sette sammen vår historie eller stemningen som du vil at en bildeserie skal formidle, enten den er konkret eller abstrakt. Samtidig må vi ikke føle oss bundet av det som kan sees som etablerte former. Du som har lest denne spalten, vet at jeg hele tiden ansporer til å bryte ut av både egne og «vedtatte» normer.

Jeg indikerte at bildereportasjens epoke kanskje allerede er forbi, men faktum er at digitale medier har gitt bildeserien en ny og mer fremtredende plass. Bildeserien er blitt mer ekspressiv med tillegg av lyd, intervjuer, videosnutter og musikk satt sammen til et multimedieshow.

Den sterke bildeserien står og henger på den gode ideen. Når det ligger en gjennomtenkt idé i bunn, vil selve fotografering og ferdigstillingen, om ikke akkurat gå av seg selv, så i hvert få en klar retning og kunne sørge for god fremdrift. Jeg vil derfor bruke litt tid på dette med idéutvikling. Før jeg gir meg i kast med det, vil jeg imidlertid forsøke å trekke opp noen grunntanker om hvordan en må tilnærme seg bildeserien i gjennomføringsdelen – den praktiske fasen. Det tror jeg vil gi et bedre utgangspunkt for idéfasen.

En god måte å se for seg en fotohistorie på, er å forestille seg at du illustrerer en reportasje for et magasin. Du kan med fordel gjennomgå noen publikasjoner for å lære hva slags bilder som brukes i bildereportasjen. Vanligvis vil du møtes av et etableringsfoto som gjerne trykkes over en dobbeltside. Dette er eller bør være mer enn et enkelt illustrativt fotografi; det må sette scenen enten for hendelsen, stedet eller begge deler, og det bør begynne å fortelle historien ved å kombinere to eller flere nøkkelelementer.

Prøv derfor hele tiden å tenke åpningsbilder når du fotograferer. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er for å dra betrakteren inn i historien eller stemningen du ønsker å formidle med hele serien. Åpningsbildet vil vanligvis være et oversiktsbilde – om enn ikke alltid. Forsøk derfor hele tiden under fotograferingsfasen å ta ulike oversiktsbilder, selv om det i ettertid vil vise seg at de ikke blir med i det endelige utvalget. Under redigeringen er det bedre å kunne velge bort bilder enn å måtte behøve gå tilbake for å fotografere på nytt – eller enda verre, leve med et åpningsbilde som ikke er bra nok.

Utover åpningsbildet, vil du forsøke å fange bilder som viser lokaliteten, enhver handling eller forflytning, samt portretter og detaljer som forklarer viktige elementer i historien: det kan for eksempel være nærbilder av hender, planter, mat, skilt eller deler av en bygning. Bilder av detaljer er i karakter motsatsen til oversiktsbildene, men ofte like viktig. En hånd som er formet av hardt kroppsarbeid, vil kunne være en sentral del av fortellingen. Et slikt bilde kan si like mye som et fotografi av personens ansikt. Dette er bilder som hjelper betrakteren å komme nært innpå emnet – og det gjør at bildeserien blir mangefasettert og levende. Naturligvis vil bildene i serien være avhengig av historien som blir fortalt. Noen bildeserier vil for eksempel kreve mange bilder av mennesker, mens andre ikke har noen i det hele tatt.

Dette er den i teksten omtalte fotoreportasjen om dykkerne i Malawisjøen som fanger «akvariefisker» for et veldig spesielt marked av akvarieentusiaster. Dette er en klassisk bildereportasje.

Det er i det hele tatt viktig å skape variasjon i bildene som du fotograferer. Du må ikke bare se etter forskjellige motiver som kan gi mer bredde til serien, men også skildre motivene på forskjellige måter. Det kan være å variere avstanden, det kan være å fotografere under ulike lysforhold og altså sørge for en blanding av oversiktsbilder, halvdistansebilder, nærbilder og bilder av detaljer. Oftest er halvdistansebildene, for eksempel der du fanger mennesker fra midjen og opp, de letteste å fotografere. Men vær obs på at de ikke får dominere. En historie som bare bygger på halvdistansebilder blir kjedelig, uansett hvor interessant teamet er. De andre bildene behøves i like stor grad.

Prøv også å anvende et bredt spekter av fotografiske teknikker, å variere synsvinkelen og fotografere med ulike brennvidde. Dette vil bidra til variasjon og til å gjøre bildehistorien mer interessant.

Selv om en bildeserie kan være veldig smal og kanskje kan gjennomføres på noen timer eller én dag, må du sette av tid til å utforske alle nyansene av emnet du har valgt. Alle gode historier handler om konflikter på et eller annet plan. Det å legge inn nok tid handler delvis om å finne og la elementene i konflikter knyttet til historie få tid til å avsløre seg. Ikke minst må du gi deg selv tid til å kunne senke deg ned i emnet og derigjennom øke din forståelse av det du fotograferer. Tenk på at du må kommer deg under overflaten og forbi de enkle, kanskje klisjéaktige, bildene.

Når du fotograferer med tanke på å sette sammen en bildeserie, er det viktig å huske på at ikke alle bildene trenger å være mesterverk. Forståelsen av historien akkumuleres. I praksis betyr det at noen bilder bare er med for å støtte andre og for å underbygge en del av historien. De trenger ikke å kunne stå alene.

Jeg fotograferte en gang en reportasje om dykkere i Malawisjøen i Afrika. De dykker etter det som kan kalles «akvariefisk» – for noen akvarieentusiaster er det helt spesielt med villfisk sammenliknet med akvariefisk som er oppdrettet (som er langt det vanligste). Selvsagt tok jeg bilder av dykkerne, som dykket etter fisken og som levde på en båt i to ukers tid. Men som en del av historien tok jeg også bilder av bestillingslisten med oversikt over hvilke fisk dykkerne måtte finne og fanger, av akvariene der fisken oppbevares før utsendelse, og jeg tok bilder av en kunde som hentet sine bestilte fisk. I seg selv var ingen av disse bildene spesielt gode, men kombinert med bilder av dykkerne på båten, illustrerte de det særegne ved denne virksomheten.

Howard Chapnick, grunnlegger av Star Agency og en legendarisk skikkelse innen fotojournalistikken, beskrev på begynnelsen av 1990-tallet i boken Truth Need No Ally de ni punktene som han mente var viktig for et sterkt fotoessay. I ett av punkter sier han: «Suksessen til et fotografisk essay er avhengig av oppmerksomhet rundt detaljer. Fotografen bør ha en struktur i tankene, skriftlig eller uskreven, mens essayet utfolder seg. Fotografen bør underveis ha en mental eller skriftlig sjekkliste som fotografiene blir tatt opp mot, slik at det ikke er ufylte hull i historien når arbeidet er ferdig.».

Når du har fotografert ditt tema fra alle mulige sider, vinkler og du har fått med alle nødvendige nyanser, er det tid for å sammenstille bildeserien gjennom den viktige redigeringen. Hvordan du redigerer bildene dine vil spille en avgjørende rolle for hvor vellykket bildehistorien din bli. Du prøver gjerne både å fortelle en historie og å underholde, så velg en serie bilder som komplimenterer hverandre. Hvert bilde skal bidra med noe til historien, og det skal ikke være meningsløse repetisjoner eller noen svake bilder.

Tilbake til Howard Chapnick som pekte på at «temaet skal ha dybde og vise et mangfold av situasjoner. Visuelle overflødigheter skal unngås. Hvert fotografi bør legge til nye dimensjoner av forståelse til temaet som fotograferes».

Hvordan du bygger en bildehistorie eller -essay er et helt fag i seg selv. Formen vil både være avhengig av bildene som er tatt, antall bilder, temaet som du har valgt og ikke minst hvilken type bildeserie du har hatt i tankene. En klassisk bildereportasje bygges gjerne opp med en innledning, en lengre midtdel med en varierende spenningskurve og så en avslutning. Både innledning og avslutning må være et sterkt og gripende bilde for å fange betrakteren og la hen slippe historien med følelse av å ønske mer.

Bare så det er sagt: Det er ikke sikkert at en slik klassisk fortellerform passer din bildeserie, selv ikke om du setter sammen en tradisjonell bildereportasje og kanskje i enda mindre grad om bildeserien for eksempel skal illustrere en drøm.

Som en del av redigeringen bør du tenke på at selv om du vil at bildene dine skal være varierte, bør de også se ut som om de hører sammen. For å oppnå dette, vil du gjerne etterbehandle alle bildene i en fotohistorie på en ens måte (eller hvis du skal filme, bruke samme type film gjennom hele historien) slik at blant annet fargene stemmer overens.

Når bildeserien endelig er ferdig satt sammen og produsert, bør du ikke la den støve ned på datamaskinen din. Prøv å gjøre noe med bildehistorien din: Sett opp et nettgalleri eller send det inn til et magasin, en konkurranse eller en kommersiell nettside. Få den ut!

Nå når du har en forståelse av hva en bildeserie er og hvordan du bygger den opp, la meg vende tilbake til det som må komme aller først, nemlig idéutviklingen. Som jeg skrev innledningsvis, står og falle den gode bildeserien på en bra idé. Howard Chapnick skrev om dette: «Fotografen må starte med en idé som er overbevisende, kortfattet, journalistisk realiserbar og visuelt oversettbar.»

Ofte får jeg en idé til en bildereportasje i et glimt uten helt å vite hvor den kom fra. Men like ofte er den en detalj i eller en tanke utløst av en artikkel eller noen annet jeg har lest. Det som er sentralt, er å være klar når tanken slår deg eller du får en plutselig idé. Og aller viktigst er å skrive den ned med en gang. Jeg vet om mange som alltid har en liten notatbok på seg, der de noterer ned alle ideer og innfall som dukker opp, men du kan like godt bruke mobiltelefonen som jo alle alltid har med seg. Det som er viktig, uansett hvor og hvordan, er at du noterer ned ideen før du glemmer den. Er det noe jeg har lært, så er det at tanker som jeg ikke noterer ned – umiddelbart – forsvinner ut i det store intet.

Innen kreativ idéutvikling snakkes det om fire faser: Den forberedende eller input-fasen, inkubasjonsfasen, output- eller utformingsfasen og til slutt verifikasjonsfasen. Disse fire fasene ble første gang omtalt av Graham Wallas i 1926 i boken The Art of Thought. I prinsipp er det veldig likt slik dataprosessering foregår.

Den første forberedende fasen er kanskje den vanskeligste å både akseptere, forstå og bevist sette i gang. For den benytter ubevisstheten til å kombinere og trekke frem tanker som kan legge grunnen for en ny idé. Måten å få ubevisstheten i gang på, er å fore den med et problem eller informasjon som den kan jobbe med. Det klassiske eksemplet er det matematiske problemet som blir løst ved at mate hjerne med nødvendig informasjon før en går og legger seg, og så neste morgen våkne med at løsningen har presentert seg.

Fullt så enkelt er det ikke å programmere ubevisstheten til å finne gode ideer som kan brukes som basis for bildeserier. Men et godt utgangspunkt er å formulere, snakke og bevisstgjøre seg om hva som kjennetegner ditt fotografi, hva du opplever som viktig å fotografere – og ikke minst lese om emner som du er interessert i, generelt, men ikke minst fotografisk. Og når så en idé eller tanker dukker opp, sørge for å få den skrevet ned.

Jo flere bildeprosjekter du gjennomfører, jo lettere vil det bli å få nye ideer. Et poeng er også ikke å legge listen for høyt. En idé til en bildeserie trenger ikke å være unik eller stor eller revolusjonerende. Begynn med det enkle. Lag en serie med bursdagsfeiringen til ditt barn. Lag et fotoessay om hagen din. En dag på arbeidsplassen din. Eller illustrer en drøm du hadde. Eller en tur eller en reise. Ikke gjør det for komplisert. Det som betyr noe, er å komme i gang.

I inkubasjonsfasen går du rundt og koker på ideen din. Igjen er det underbevisstheten som gjør jobben. Og det er viktig ikke å presse på, men la underbevisstheten få ro og jobbe i sitt eget tempo. Når jeg har fått en idé til en ny bildeserie, går jeg rundt i dager, kanskje uker, og la underbevisstheten hente frem assosiasjoner, videreutviklende tanker, bilder, muligheter og innfall. Igjen noterer jeg forløpende – alt – uten å sortere eller kvalifisere.

Når du føler at ideen har fått modnet lenge nok, er det tid for å utforme grunnlaget for det som skal bli en bildeserie. I utformingsfasen samler du trådene. Basert på de tankene som du allerede har samlet og skrevet ned, prøver du å definere temaet så snevert som mulig, samtidig som du leter eller nyanser og vinkler som må være med for å kunne skape variasjon og forståelse for temaet du vil presentere i bildeserien. Jeg vil også anbefale å lage en liste med de bildene som du ser for deg er nødvendig å sikre seg, denne sjekklisten som Chapnick refererte til. Men husk at sjekklisten bare er et utgangspunkt. Under selve fotograferingen ha hele tiden øynene opp for andre alternativer som du ikke har tenkt ut på forhånd.

De tre første fasene har det til felles at du i stor grad benytter høyre hjernehalvdel, altså den kreative evnen (selv om nyere hjerneforskning har vist at dette ikke er helt korrekt), men stadig større grad tar i bruk den logiske og rasjonelle venstresiden. Særlig gjelder det i utformingsfasen. I den siste delen av planlegging, verifikasjonsfasen, går du gjennom formuleringen av temaet og sjekklisten for å luke bort det som er urealistisk, urealiserbart eller ikke kan visualiseres. Her er det i det store og hele den logiske og rasjonelle halvdelen som trer til.

Se mer av Otto von Münchows arbeider på www.munchow.no

Denne artikkelen ble først publisert i Fotomag magasin nr. 3-2022 med flere bilder. Som abonnent på Fotomag har du fri tilgang til alle våre utgaver siden 2016. Du kan abonnere og lese Fotomag magasin her.